Arkitektnytt

Byggherre Staten, ved regjeringen og Statsbygg, har i år avholdt en arkitektkonkurranse om utforming av regjeringskvartalet i Oslo. På forsommeren ble to av de syv konkurranseutkastene plukket ut til en finale, men juryens arkitektoniske premisser er hemmelige. Juryen har utpekt den ene av de to finalistene som sin favorittarkitekt, men også dette valget holdes hemmelig. Statsbygg vil utpå høsten en gang innstille på en av de to finalistene som utførende arkitekt gjennom hemmelige forhandlinger.

Vi risikerer at vi aldri helt får vite hvordan eller hvorfor det endelige byggeprosjektet ble valgt. Statsbygg begrunner hemmeligholdet med hensyn til rikets sikkerhet, og vi skjønner uten videre at mangt, særlig tekniske installasjoner, må skjermes for offentligheten. Men hva med arkitektoniske former og rom? Må deres begrunnelse være hemmelig? Eller: I hvilken grad kan man åpent debattere arkitekturen uten å skape sikkerhetsproblemer? En rask avklaring er nødvendig, for i forbindelse med dette store prosjektet synes det høyst nødvendig å få startet en bred offentlig debatt om arkitektur og estetikk.  

Riktignok har juryens formann, direktør Synnøve Lyssand Sandberg, allerede uttalt seg litt: Hun har sagt seg glad for at begge finalist-prosjektene er basert på «oppdelingen av tre klare byrom» (hun tenker øyensynlig på Nygårdsvolds plass, «Regjeringsparken» og Gerhardsens plass), men hun må lette mer på sløret. Eksempelvis må hun forklare hvorfor hun og juryen helt og holdent forkaster det potensielt storstilte byrommet fra Finansdepartementet i syd til Trefoldighetskirken og Deichmanske i nord – et rom som passer Høyblokken som hånd i hanske. Har regjeringen, Statsbygg og juryen blindt fulgt Oslo PBEs besynderlige påstand om at rommet estetisk sett er for stort (sic) og derfor må deles i to? Eller har byggherren hatt sine egne hemmelige motiver for å innføre det byromoppdelende «Felt A» i den statlige reguleringsplanen? Reserverte man eksempelvis feltet for et monument over Erna Solbergs regjering? Eller har hemmelige sikkerhetshensyn vært avgjørende? 

Tanken om en bygningsmasse «A» ble første gang presentert (i alle fall for undertegnede) i OAF høsten 2013 av arkitekt Pål Henry Engh i forbindelse med konseptvalgsutredningen, den gang i form av en tilsynelatende tilfeldig henslengt tungeform som jeg unnlot å kommentere (se «Regjeringskvartalet» i Arkitektnytt 9/2013, s. 34.) Bare garvede eldre arkitekter med flere Statsbygg-oppdrag bak seg ante at det her lå noe alvorlig bak. Og alvor er det blitt. Men vi vet ikke hva slags alvor det dreier seg om. Hvorfor har juryen holdt så knallhardt på Felt A? Og hvorfor går juryen tilsynelatende god for alle feltets kritiske konsekvenser? I begge finalistprosjektene, Lysning (LPO, A-lab med fler) og Adapt (Urbis, Nordic med fler), blir ikke bare «Regjeringsparken» til en vits: en skyggefull sykkelvei foran Deichmanske. Også Nygårdsvolds plass blir drastisk omdannet: Plassrommet her innsnevres til et bestemt avgrenset forrom for Høyblokken (et «klart» rom i henhold til Lyssand Sandberg), hvor Høyblokken plutselig opptrer som fond: som en diger gravstein. Noen synes kanskje dette er all right, men vi skulle gjerne ha visst hvorvidt denne virkningen var mer eller mindre ubevisst underhåndenprogrammert fra byggherrens side, og ikke minst: hvorfor juryen har dobbeltpremiert den.

De to finalistprosjektene imponerer ikke som arkitektur. Det er nærliggende å tippe at Statsbygg vil velge LPO, A-lab med fler (med prosjektet Lysning) som utførende arkitekt, uansett hva juryen mener. Det ville være mer enn forbausende om forsiktige Statsbygg skulle gå inn for Adapts A-bygning: et viltert skrått avskåret prisme som peker rett til himmels. Høyst sannsynlig vil Statsbygg foretrekke Lysnings bastante, men trygge osteblokk. Dessuten er Adapts brede blokk bak Møllergata 19 nærmest en parodi på Knut Knutsens LO-fasader, mens Lysnings tilsvarende blokk tross alt er kokett underdelt på midten med et konkavt innhugg. Så får heller Statsbygg ta med at de kanskje må kjempe litt med LPO o.fl. om den kvasigotiske staffasjen rundt de fire ekstra etasjene på Høyblokken.           

Tre av konkurranseprosjektene har ikke fulgt opp reguleringsplanens Felt A hundre prosent. Akersryggen (Niels Torp med fler.) minimaliserer «A» til en tilbaketrukket liten og uanselig bygning og makter derved i høy grad å bevare det nord-syd-gående byrommet mellom Finansdepartementet og Trefoldighetskirken/Deichmanske som et sammenhengende parkdrag. Det samme prøver Sekvens på (Narud Stokke Wiig, L2 med fler) ved å integrere Felt A i parken i form av en paviljong med gangbart gresstak. Rakrygg (Ramstad med fler) bruker deler av den nedrevne Y-blokken (inklusive Picasso) som installasjoner i parken og bevarer på den måten storrommet i høy grad. Hvordan kunne disse tre prosjekteringsgruppene tro at konkurranseprogrammet tillot dem å stille seg såpass avvikende og fritt til reguleringsplanens Felt A? Hvordan forholdt juryen seg til det storslagne byrom i de tre forslagene der Høyblokken bevarer sin opprinnelige funksjonalistiske dynamikk? De tre prosjektene utmerker seg dessuten ved estetisk mer lovende fasader mot øst: Alle tre lar regjeringens kontormasse fremtre som en rekke gavler bak Møllergata 19, en formal løsning som gir rike muligheter for artikulasjon. Hva mener juryen om dét?

Ennå er det et ukjent stykke vei frem til den endelige planen for Regjeringskvartalet. Y-blokken er ennå ikke revet, og det er fortsatt diskusjon om det totale romprogram og det optimale sikkerhetssystem. Oppsiktsvekkende ville det være dersom Staten bandt seg til vinneren av konkurransen i år. Heldigvis blir det temmelig sikkert behov for flere arkitektkonkurranser. En offentlig debatt om grunnleggende arkitektoniske verdier, der også byggherren klargjør sine arkitektoniske premisser, kan bidra til å løfte det endelige byggeprosjektet til det kvalitetsnivå som også et norsk monumentalt regjeringskvartal fortjener! Det er fortsatt tid til en viktig arkitekturdebatt!