Arkitektnytt

 

Den historiske konteksten i nord

Før annen verdenskrig bestod Regjeringskvartalets kontekst i nord av Arne Garborgs plass og dens nordre «vegg»: Trefoldighetskirken (1858) og Deichmanske bibliotek (1933). I arkitektkonkurransen om ny regjeringsbygning i 1939 ble dette respektert. Garborgs plass ble bevart i samtlige fire (likt) premierte og fire (likt) innkjøpte utkast. Utkastet «Rytme» viste enda videre hensyn: Ove Bang og Øivin Holst Grimsgaard vred sin høyblokk noen grader ut av Henrik Bulls (ufullendte) akse fra 1906. Dermed kunne de gi Garborgs plass en mer stedsriktig rektangulær form, samt etablere en bevegelsesakse opp mot Deichmans arkadeinngang (se figur 1). Den grad av respekt som Bang og Grimsgaard viste for den nordlige konteksten, bør etter min mening gjelde som et obligatorisk minimum i den pågående planlegningen.

  

Erling Viksjøs analyse av konteksten

Viksjøs premierte (og etter krigen utvalgte) utkast «Vestibyle» var blant de syv som formet Garborgs plass som et trapes (se figur 2), noe han antagelig aldri var helt fornøyd med. Han skriver (i Byggekunst 1/1959, s. 3): «Slik den er i dag har plassen en meget ubestemmelig form og er omkranset av ulikeartede bygninger som står i den skarpeste arkitektoniske disharmoni både med plassen og med hverandre. Særlig er det forholdet mellom Trefoldighetskirken og Deichman som skjærer i øynene. Her er representanter for to forskjellige stilarter koblet sammen på en uheldig måte, og jeg tror det bare finnes én måte å rette på forholdet, nemlig å skille dem.»
 

Jeg mener at denne analyse, og ødeleggelse, av konteksten røper en overfølsomhet
overfor historistiske byggverk som bærer galt av sted.
 

Viksjøs todeling av Garborgs plass

Den første reguleringsskissen med en todeling av Garborgs plass tegnet Viksjø i mars 1956 (nevnt av ham i Byggekunst 1970). Den har det ikke lyktes meg å finne, men et modellfoto, publisert i både Bonytt og Byggekunst 1959, er det rimelig å oppfatte som et tidlig ledd i arbeidsprosessen. Modellen (se figur 3), består av to lavblokker, én rett og én lett buet, som danner en T. Herved skapes det to helt nye byrom: ett (A) ved hjelp av den buede formens konkave side i samspill med Trefoldighetskirken, og et annet (B) ved hjelp av den rette blokkens nordside i samspill med Deichmanskes fasade. Plassrom A er nesten barokt med sitt sentrum, markert med en stor skulptur, noenlunde i krysningspunktet for kirkens tverrakse og den rette lavblokkens langakse, som samtidig er en inngangsakse. Plassrom B er mer uklart definert: Det forstyrres i vest, tilfeldig og umotivert, av den buede blokkens nordre konvekse stump, og skulpturen midt på plassen har ingen klangbunn i det bakgårdspregede rommet. Jeg vet ikke om Norberg-Schulz’ noen gang syntes at han fikk innfridd sine (høflige?) forhåpninger (i Bonytt 1959) til denne «plassromfølge».

Y-formen brøt igjennom samme år og ble bearbeidet til og med prosjektets realisering (se figur 4). Også Y-blokken deler Garborgs plass i to, men plassrommene A’ og B’ er mye mer sære enn A og B i det tidlige modellfotoet.

Plassrommet A’ foran Trefoldighetskirken ødelegges av biloppkjørselen fra Ring 1 tunnelen foruten av den nå komplett uforståelig lukkede konkave bueformen. Plass B’ foran Deichmanske domineres av Y-ens lange svingslag, som stopper med bare en gangveibreddes avstand fra biblioteksveggen. Den konkave buen danner et dynamisk og ubegripelig rom foran Deichmanskes statiske antikk.

Jeg mener at Viksjøs prosess med forsøkene på å todele Garborgs plass gikk fra dårlig til verre. Hele prosessen bør derfor reverseres.

  

Viksjø og historismen 

Viksjø tilhørte en generasjon av modernister som betraktet historismen som falsknerier. Hans historieprofessor Erling Gjone ville i foreliggende tilfelle høyst sannsynlig kalle biblioteket pseudoklassisisme og kirken en kombinasjon av pseudogotikk og pseudobarokk. Dessuten hadde Viksjø øyensynlig et tilleggskrav om renhet. Man kan tolke ham dithen at rene løgner, det vil si rene pseudostiler, var å foretrekke fremfor en uren blanding. Hans dypeste motiv bak det ekstra lavbygget var etter alt å dømme å holde hans hovedverk best mulig beskyttet mot visuelt forstyrrende usannheter fra kirken og biblioteket. Hans Y-blokk bidrar enda mer effektivt enn T-blokken til en avskjerming av plassrommet rundt Høyblokken (Y-ens tredje rom).
 

I motsetning til modernistene på femtitallet er vi i dag påvirket av perioder med både postmodernisme, ny-ekspresjonisme, scenografisme og annet. For de fleste av oss fortoner vel en konstellasjon av historisme og modernisme seg som noe positivt og lykkelig. Det fulle samspill mellom høyblokken, kirken og biblioteket bør derfor, ut fra dagens tidsånd, reetableres! 

 

Y-blokken

 Hvorfor kom Y-en inn i prosessen med lavblokken? Hvorfor skiftet Viksjø fra T til Y?

Trolig ble Viksjø inspirert av Unescobygningen i Paris, tegnet av Breuer, Nervi og Zehrfuss og innviet 3. november 1958. Denne bygningens Y-form skaper tre kjempestore, men behagelige rom, som både åpner seg mot byen og inviterer den inn, til Y-ens sentrum. Noe tilsvarende var det umulig for Viksjø å få til i det byrom han hadde til rådighet. Som formulert av Ulf Grønvold ble Viksjøs Y-form «presset inn i et bymiljø hvor det ikke var plass til den».
 

Og hvilket bymiljø har den skapt? En kort, men treffende analyse av situasjonen presenterte arkitektstudent Tommy Degerth på diplomutstillingen i AHO sist desember (min oversettelse fra hans engelsk):

– Tre forskjellige urbane rom.

– To av dem fyller ikke kriteriene for et godt offentlig rom.

– Bygningen blokkerer hele området og gjør sirkulasjon og tilgjengelighet meget vanskelig.

– Arkitekturen er meget introvert med
sin overflate av ufølsom (insensitive) og brutalistisk betong som er til å skrape seg opp på (abrasive).

 

Tidsånden i dag og i morgen 

Jeg er enig med riksantikvar Jørn Holme når han hevder (i Aftenposten 19.9.2013): «Det eneste vi med sikkerhet kan si, er at tidsånden endrer seg kontinuerlig. Og at vi i fremtiden vil omfavne stadig nye arkitektoniske og kunstneriske uttrykk, og kalle dem vakre.»
 

Hans påfølgende slutning er imidlertid selvutslettende:

«Begreper som stygt og fint bør derfor settes på sidelinjen når regjeringskvartalets skjebne skal diskuteres.»
 

Jeg mener tvert imot at estetikken står, og må stå, sentralt i diskusjonen. Det er tilsyne-
latende bare riksantikvaren som greier å ekskludere sine følelser. Alle andre som går inn for å bevare Y-blokken, mener at den er vakker, og de som synes den bør rives, mener at byen vil bli vakrere uten.

Men apropos tidsånden som er i stadig endring: I dette tilfelle foregriper muligens bevaringsforkjemperne en ny og hittil ukjent ånd med ennå uartikulerte arkitektoniske skjønnhetsidealer?

Ingvar Mikkelsen