Arkitektnytt

«There’s a general lack of architectural ambition in your project.»

Tilbakemeldingen fra sensor var nådeløs og ganske treffende. Jeg var på mitt første masterkurs, og stilte spørsmål ved om jeg hadde valgt riktig utdanning. I et halvt år hadde jeg fortalt meg selv at jeg er først og fremst menneske – så arkitekt. Dette virker selvsagt og allmenngyldig, men det var blitt et nødvendig mantra. Det var blitt nødvendig fordi jeg, og flere med meg, hadde vært under konstant press de første tre årene på AHO. Løsningen min ble å si denne setningen og begynne å gi mer faen. Jeg tok ekstra skift som miljøarbeider i et bofellesskap, stakk på ski i helgene, var sosial med venner på kveldene. Alle de tingene som satt meg i fare for å bli stemplet som en useriøs arkitektstudent. Jeg møtte opp på skolen, og jobbet med semesteroppgaven tilsvarende det jeg følte var et minimum. I virkeligheten var det nok mer i nærheten en normal 37.5-timers uke. Til slutt leverte jeg et prosjekt som var innenfor rammene til masterkurset, men ganske blottet for innlevelse og personlighet.

Å gi faen er ikke en god følelse. Men jeg vil påstå at det også er mulig å bry seg for mye om arkitektur. I hvert fall som arkitektstudent. Dersom vi aldri ser annet enn innsiden av AHO, blir det vanskelig å tegne noe for omverdenen rundt. Dersom vi hele tiden føler på prestasjonsjaget, blir det umulig å arbeide kreativt og fokusert med oppgaven. Jeg hadde konstant beslutningsvegring fordi jeg var redd for å gjøre feil og bli «avslørt». Jeg var overdrevet opptatt av å «knekke arkitekturkoden» og imponere på sluttpresentasjonen. Nå vet jeg at dersom jeg hadde spurt ulike kursholdere på AHO om hva som er viktig i arkitekturprosjektering, hva som er «arkitekturkoden», så ville jeg fått vidt ulike svar. Misforstå meg rett, dette er en stor kvalitet! Det er flott at faget vårt kan romme så mye forskjellig! Men det må kommuniseres til studentene at man må gjøre noen valg. Dersom undervisere i stedet kommuniserer at «akkurat dette er det viktigste du kommer til å lære i løpet av hele studiet», er det stor fare for at studenter jager etter å få til alt, og mister seg selv og sin egen interesse for faget et sted underveis i prosessen.

Tilbake til mitt første masterkurs: Det var året jeg egentlig burde ha tatt pause fra AHO. Jeg gjorde et par halvhjertede forsøk på å søke praktikantstillinger, men jeg hadde liten eller ingen tro på at jeg hadde noe å bidra med på et arkitektkontor. Og det skinte gjennom på intervjuene.

Hvorfor skriver jeg dette nå, flere år etter? Jeg ble inspirert av Um-Ul-Banin Syed som åpent og modig forteller en liknende historie i sosiale medier. Gjennom kontoen @anonymearkitektstudenter oppfordrer hun også andre til å dele sin historie. Og historiene har ikke latt vente på seg. Historier om en studiehverdag preget av angst og depresjon. Historier om en kultur som forteller oss at dette studiet ikke er for alle. Hvis du ikke klarer det, så er det ikke meningen at du skal bli arkitekt. Jeg husker at jeg stilte meg spørrende til denne kulturen ved flere anledninger. Vi var flere som ønsket å diskutere dette med dem som underviser ved skolen. Svaret vi fikk var som oftest i retning av «dette er ikke for alle, og vi forsøker bare å forberede dere på arbeidsmarkedet». Arbeidsmarkedet ble beskrevet som tøft. Arkitekten ble skissert som en lidende kunster, konstant undertrykt av en omverden som ikke forstår hva som er fremragende kvaliteter i et byggverk. Man må være lidenskapelig opptatt av faget sitt, og drivende dyktig, en perfekt balanse mellom kunster og universalgeni, for å klare seg.

Dette mener jeg er feilslått, all den tid arbeidshverdagen min nå ikke stemmer med bildet av det lidende multikunstneren. Det er krevende, ja, men det er krevende på helt andre måter enn studiet. Idealismen man har med seg fra studiet utfordres konstant av mer pragmatiske verdier; økonomi, rasjonalitet, effektivitet, krav og regler. Men om du, som jeg, liker å jobbe med litt motstand og noen klare rammer, så kan det være ganske herlig innimellom.

Mest av alt har jeg lært at arkitektur er samarbeid. Det hører til unntakene at den tverrfaglige og brede kompetansen finnes i en og samme person. Den utvikles med årene, ja, men vi kommer alltid til å være avhengig av å jobbe godt sammen. Både internt på kontoret, opp mot andre profesjoner og i møte med byggherre og kommune.

Semesteret etter at jeg fikk høre at jeg manglet ambisjoner, tok jeg Bygg 3 med Per Olaf Fjeld. Det ble redningen for min del. Han har en unik evne til å møte den enkelte student med nysgjerrighet og tillitt, og lærte oss at det er ok å være usikker. Det finnes noe interessant i ethvert prosjekt. Jeg bygget modeller som aldri før, tok opp igjen håndskissene og fant igjen interessen for arkitektur.

I mitt daglige virke som arkitekt har jeg nå en hverdag som er veldig ulik praksisen på bygg 3. Jeg er likevel overbevist om at litt «fjeldsk» pedagogikk var avgjørende for at jeg fullførte studiene. Mine diplomveiledere hadde noen av de samme egenskapene. Evnen til å se den enkelte student, og hva hen ønsker å utforske gjennom sin diplom. Dette kombinert med at jeg fant en oppgave som jeg var genuint interessert i, gjorde at diplomsemesteret står igjen som en god opplevelse.

Jeg er takknemlig for utdannelsen min på AHO. Jeg kom meg gjennom, men det var krevende. Det er krevende for dem som står midt i dette nå. Ytterligere krevende med korona og en innskrenket studiehverdag. Vi kan ikke overlate til tilfeldighetene, eller lengden på køen ved SIO helse hvorvidt man kommer seg gjennom studiene. Når skolen blir kontaktet av studenter som sliter, har de et ansvar for å hjelpe. Enten hjelpen finnes internt på AHO eller utenfor.

Og ikke minst så har skolen, både undervisere og studenter, et potensiale til å ivareta studenthelse ved å redefinere hva som er god arbeidskultur. Dette er mulig å få til uten at profesjonalitet og høy faglig integritet går tapt. Dette er mulig ved å skifte pedagogisk retning; fra en pedagogikk som er kritiserende til en pedagogikk som er motiverende. Jeg forstår at det er vanskelig å drive en utdanningsinstitusjon som AHO, men jeg mener at omsorgen for studentene er blitt forsømt over for lang tid. Tiden er moden for å endre kulturen!

Ida Mohn Werner, arkitekt