Arkitektnytt

Det var i en artikkel fra The Architectural Review i 2014 at jeg først kom over RCRs museum for den franske kunstneren Pierre Soulages’ kunst i byen Rodez. Og møtet mellom to gav meg en styrket forståelse av de to kunstneriske uttrykkene; Soulages non-figurative bilder og RCRs arkaiske arkitektur. Og i forbindelse med RCRs nylige Pritzker-pris vil jeg benytte anledningen til å bruke Soulages Museum som dreiepunkt for å si noe om kjernen ved RCRs prisvinnende virksomhet.

Pierre Soulages, Frankrikes store nonfigurative kunstner, har fått sitt eget museum i den lille byen Rodez som ligger nordøst for Toulouse i Massif Central.

Rodez er Soulages’ fødeby og stedet han nå som 97-åring har flyttet tilbake til. Han har bodd og arbeidet mange steder i verden, kanskje fordi han sent ble anerkjent i sitt hjemland. Det var Tyskland og Danmark som tidligst var ute med å åpne for hans kunst, men det var, noe senere, i USA, at han oppnådde sin rettmessige posisjon. Hans enkle, men sterkt ekspressive uttrykk ga et naturlig innpass her og åpnet dermed veien til Frankrike og verden for øvrig.

Jeg har fulgt hans kunst i mange år. Det har jeg også gjort med det spanske arkitektfirmaet RCR, som arbeider ut ifra den lille byen Olot nord for Barcelona, et vulkanområde i Catalonia.

Jeg hadde studert deres arkitektur gjennom tidsskrifter og bøker, men hadde ikke opplevet noen av bygningene på stedet. RCR representerer en type arkitektur som er enkel og kraftfull, både i uttrykk, konstruksjon og material- behandling. Men kanskje mest er styrken i deres arbeider basert på underliggende ideer som gir seg uttrykk i spesielle og meningsfulle bygningsmiljøer.

Soulages Museum, som altså sto ferdig bygget i 2014, ligger inntil Jardin Public du Foirail, en park som grenser til gamlebyen og katedralen i Rodez. Bygningen er plassert på kanten av en slette i parkens nordre del, hvorfra terrenget går bratt ned. Inngangen er lagt mot sletten. Hoved- bygningen med vestibyle, restaurant og administrasjon ligger på dette planet og danner rygg- raden i prosjektet. Som en kontrast til dette skjærer fem vertikale lameller seg ut på tvers av hovedformen.

Disse lamellene, som er av forskjellig høyde og bredde, huser utstillingsarealene og danner volumer som krages ut over terrenget og gir bygningen en sterk formal karakter.

Gulv i disse lamellene ligger i underetasjen og gir volumene en stor takhøyde, i variasjon til lavere høyde i utstillingsarealene for øvrig på dette plan.

I eksteriøret skapes kontrasten, mellom det horisontale og vertikale, enhetlig ved bruk av ett enkelt og karaktersterkt corten (rustet stål) materiale.

Interiørmessig er rommene mørke, også her i ett materiale: patinert stål på gulv, vegger og himling. Belysning er et svakt dagslys fra nord, som kombinert med spotlights på maleriene, skaper sammen med materialfargen, en mørk, nesten huleaktig og mystisk atmosfære, som er nær uttrykket i Soulages’ kunst.

Arkitekturen er tydelig påvirket av Barcelona- arkitekten Carlos Ferraters to arbeider fra 1990- årene: Impiva Tecnopark i Castellon og et prosjekt for et universitetsbibliotek i Barcelona. Begge bygger på en idé med lignende lameller. At kunstneren Richard Serras skulpturer også har vært en inspirator for arkitektene, synes nærliggende. Serra, Soulages og RCR representerer noe som kanskje kan karakteriseres som «arkaisk modernisme».

Etter Rodez er det nærliggende å studere andre av RCRs arbeider i Spanias Catalonia. Den lille byen Olot ligger i et uvanlig landskap med en rekke små utdødde vulkaner både inne i og rundt byen. Her er RCRs arkitektkontor, som er innpasset i en rehabilitert industribygning, et gammelt støperi for kirkeklokker. Kontoret er helt anonymt mot gaten, ikke noe skilt eller navn, kun et lite innfelt kvadrat med cortenstål, den rustede ståltypen som de bruker mye, er deres symbol. Først når man ser opp og oppdaget et stort, spesielt glassfelt ved gesimsen i annen etasje på den gamle fasaden, forstår man at dette er det riktig sted.

Men døren er låst, og det er ingen ringeklokke. For å komme inn, måtte noen komme ut. Denne noe vanskelige tilgjengelighet er en del av RCRs arkitektur-filosofi. For når man først er innenfor, åpner det seg en poetisk verden hvor det nye er sterkt, uten å forstyrre det store historiske drama denne bygningen rommer.

Det er noe rolig, storslagent over rommene, med de grove, gamle veggene, takkonstruksjonene og gulvet som fortsatt bærer preg av klokkestøperiet. Likevel fornemmer man en ubestemmelig urovekkende dimensjon i møtet mellom det historiske og de nye innpassede elementene, som skaper en ladet atmosfære inne i en dus belysning.

I Olot kan man overnatte i RCRs hotell Les Cols. Man kommer inn i et nakent, vertikalt rom i en lukket, gammel murbygning. Rommet fungerer som resepsjon, men bare med en liten disk, helt uten noen tekniske installasjoner. Så går man ut til rommene på åpne stier med vulkansk grus og vegger av vegetasjon på den ene siden og frostet glass på den andre.

Rommets dør er i glass, anonymt i glassveggen. Man kommer inn på et glassgulv med et åpent atrium på den ene siden. På den andre siden glasskyvedører inn til rommet med frostete glassvegger og vanlig glass på gulv over fjellgrunn og med glasstak, himmelen blir nærværende. Badet har en kulp i gulvet, og dette rommet er også i frostet glass.

Hele tiden høres risling av vann, en naturens lyd som forsterker stillheten og enkelheten. Man ligger i dette japanskinspirerte, nakne rommet og ser på himmelen. Intensjonen er å gi en mulighet til å møte seg selv.

Bengt Espen Knutsen, professor em. siv.arkitekt mnal