Arkitektnytt

Senere «oppdaget» kunstnerne naturlandskapet. De prøvde å synliggjøre dette gjennom maleri og med ord, hvor menneskene også var en del av naturen i et nasjonalromantikkens perspektiv. Andre vandret i naturlandskapet for opplevelsens egen skyld, og vi fikk vandreruter og turistforeninger.

I vår tid har vi fått masseturisme, med sitt avstandsforhold til naturen mer som kulisser. Vi sitter makelig på dekket av store flytende hoteller og opplever landskapet som beveger seg forbi eller som en «roadmovie» sett fra bilvinduet.

Det er anlagt «stoppesteder» eller rasteplasser langs veiene, de er samfunnsmessig utvalgt og tilrettelagt på spesielle måter i naturlandskapet, slik at turistene kan få sitt «turistblikk» med mulighet for «visuell objektering» gjennom fotografi, postkort, video. Dette særmerkete turistblikket – «I was there» – blir så reprodusert i det uendelige og dermed holdt fast som noe særmerket og spesielt.

Turistopplevelse: Som turister har vi en forventning til reisen i ferien vår, langt vekk fra forpliktende felleskap på arbeid og hjemme. På reisen skjer det en hendelse, det skjer ting, som vi tar med oss i vår hukommelse. Og det er stort sett bare turistopplevelsene med de sterkeste hendelsene som setter spor etter seg i langtidshukommelsen.

Det er dette reiselivet Statens vegvesen er seg meget bevisst. Rasteplassene er fysiske «formsvar» på turistblikket. De lages så spektakulære som mulig, innlagt en spesielt fin utsikt, nifse stup og djuv, en kvalitetsdesignet doseksjon, det hele mest mulig inntrykssterkt, slik at det sitter fast i vår langtidshukommelse. Statens vegvesen produserer stadig nye spenstige og flotte objekt laget for turistblikket som er blitt en næring.

Rasteplassene er på denne måten blitt et nytt nasjonalromantisk symbol på norsk natur, på samme måte som TROLLET er blitt et forlorent og til dels komisk uttrykk for det spesifikt norske; noen tabloide eventyrfigurer som vi ser alle steder hvor turistene ferdes.

Det nye nasjonale designproduktet for rasteplassene er nå spredt ut over hele Norge, fra nord til sør, sentralstyrt fra Oslo og bestemt av fagmiljøer med tilknytting Norsk Form, faglig utformet og med betydelig innvirkning av den såkalte Osloskolen, dominert av AHO.

Sohlbergplassen, på riksvei 27 i Rondane: Det er ganske utrolig at noen får lov å bygge en betongplate svevende ut i luften mellom trestammene i naturen i Rondane, skjeve søyler, bærende betongrekkverk, hull med stålrister for at ikke vegetasjon under skal tørke ut. Prosjektet er et spennende designobjekt i seg selv. Men å snakke om at dette er en «nyfortolkning» av Harald Sohlberg sitt «Vinternatt i Rondane» er etter min mening ikke god nok argumentasjon for det som er bygget, og det er nærmest en hån mot malerens intensjoner, som ligger i bildet.

Det å gå ut av en varm og tørr bil, gå frem til utsikten for å ta et bilde, kjøre videre, for så i etterkant å kunne si at en har vært der, har ingenting med «en vinternatt i fjellene» å gjøre. Sohlbergplassen er tydelig et designbyggverk bygget for turistblikket. Hva med de andre dimensjonene som ligger i bildet til Sohlberg: I 16 år fartet han rundt og overnattet i fjellene sommer og vinter for å «føle» stedet. En stille vinternatt etter stormen. Den lille gården med menneske og dyr i forhold til det mektige landskap under en uendelig stjernehimmel, nærmest en religiøs eksistensialisme. Nasjonalromantikken var en hyllest til prosessene i naturen som mennesker og dyr var en del av. Folk var i en økologisk sammenheng med naturen, i motsetning til vår egen tid, som har begynt å miste dette fotfestet.

Arne Næss sa til en gruppe arkitektstudenter som besøkte ham på Djukastein at vi som mennesker må ha lov å sette fysiske spor etter oss i naturen dersom de inngår i en økologisk sammenheng. Sporene rasteplassene setter etter seg i naturen går ikke inn i noen økologisk sammenheng og i tillegg legitimerer og inspirerer de bilbruken, som er en av våre største forurensere av vår natur.

Er vi sikre på at det er disse turistblikkprosjektene turistene ønsker å oppleve? Hva om vi hadde brukt tilsvarende ressurser til å synliggjøre særegne steder, spesielle topografiske forhold og steder/hus i lokalsamfunnene langs veiene som inngår i en bærekraftig norsk natur? Kanskje turistene tenker mer globalt enn vi vil ha det til, og ville sette pris på å se hvordan vi verner vår natur gjennom bruk?

Skulle vi prøve nye former for rasteplasser og ta en pause i den nåværende rasteplassutbyggingen, inntil vi var blitt enig om grunnlaget for en ny norsk arkitekturpolitikk om hvordan å bygge og planlegge i en mer økologisk sammenheng med vår natur? Den nye vedtatte passivhusstandarden bør også debatteres i denne sammenhengen.

Når vi bruker en milliard av våre skattekroner på et turistvegprosjekt, må vi også kunne gå målsettinger og programmer kritisk etter i sømmene.

Jeg vil foreslå at Miljøverndepartementet, sammen med Ecobox, overtar som byggherre for mer fremtidsrettede «rasteplasser», slik at vi ikke blir en generasjon av uforpliktende «forbipasserende» uten å ha kunnskap og engasjement i vårt livsmiljø.