Arkitektnytt

Hørt om nudge-teorien? Et nudge kan sammenlignes med en dult, og i forbindelse med nudge-teorien kan det gjerne være en verbal dult. Ved å lufte tanker, stille spørsmål initieres det nytenkning utenfor boksen, slik at det settes i gang prosesser som fører til uante innovasjoner. Debattinnlegg egner seg til dette. Debattinnlegg ønsker å skape debatt, slik at tverrfaglig kommunikasjon blir mulig og mange stemmer og ståsteder kan bli hørt. Debattinnlegg eier ikke fasit, men kan bidra til å oppnå konsensus.

Men når man følger med på det som skjer rundt oss i by-, steds- og samfunnsutviklingen virker det som om debatten er blitt hissig og/eller at folk har «gitt opp». Det kan virke som om det er oppstått «eierskap til sannheter» som er blitt omgjort til mantraer av forskjellige parter. Så jeg er litt spent på hva som vil skje når jeg nå sender ut diverse «puter fra sofakroken» …

Here it goes …

Hvem er det egentlig som har dyrket frem mantraet om «høyt og tett» som det største og viktigste grepet for et bedre klima? Og hvem diskuterer byutvikling der høyhus og nye boligprosjekter skal avlaste boligmarkedet? Er ikke det de samme fagfolka som fremmer planer om store, spredte hyttefelt ut i naturen? *Pute!*

Men tilbake til «høyt og tett». Arkitektene og ingeniørene, utbyggere og kommuner med staten elsker dette. Men er vi de riktige fagpersoner til å mene noe om dette og kan vi være upartiske nok?

Arkitektene og bygg- og anleggsingeniørene har tross alt valgt å studere disse fag som skal føre til at «ting blir bygd»! Vi elsker å bygge omverdenen vår. Har et tettsted problemer – bygg en vei! Sliter handelsstanden – bygg en parkeringsplass! Er det stor etterspørsel for boliger i hovedstaden – bygg flere boliger! Det er tross alt det som faglig interesserer oss – tegne, være med i planprosessen og se prosjektene bli til. Men er vi de riktige til å lede denne debatten?

Kommunene og staten hiver seg på. Flere boliger i kommunene med disse nye «regionale byene» gir flere skattebetalere. Velkommen sier kommunene! «Høyt og tett» som den viktigste brikken mot et bedre klima – ja, staten må jo bare elske dette, siden det er utbygger som bygger og gjennomfører. Det er lett å bruke et verktøy som er markedsstyrt og som får andre sine kroner til å rulle, men likevel å kunne si at «vi jobber med å ta klimagrep».

Men, skal virkelig alle bo i disse få navngitte byene, og samtidig disponere over egen hytte ute i naturen, eller – ute i hyttefeltet som før i tida var naturen? For hvis svaret er «Ja!», hvorfor investerer vi da fortsatt store summer til bygging av og fortsatt planlegging av store nye, fremtidige veier? *Pute!*

Og, når er det tett nok? Hva skjer så ute i distriktene? Alle de som flytter inntil (region-)byene kommer jo fra ett eller annet sted. Og vi har ikke hatt en baby boom for omtrent 25 – 40 år siden? Det vil si, hver ny bolig som bygges i byene kan sies til å stå for en tom bolig i distriktene. Dette gir oss fraflyttingskommuner som sliter med å opprettholde tjenester og tilbud til de få som er igjen. Skoler legges ned, sykehus legges ned, avstander blir dermed enda lengre, kundegrunnlag for buss blir det aldri, slik at flere og flere fraflyttere følger etter og ser seg nødt til å flytte til byene. Ikke nødvendigvis altså, fordi de ønsker det, men rett og slett for å få hverdagskabalen til å gå opp.

Ser man til verdenes mega-byer vil man neppe kunne tro at utbyggingen og fortettingen av byene våre vil gi oss billigere boligpriser. New York, Tokyo og så videre har skyhøye hus med skyhøye leilighetspriser. Salgsprisen er jo til syvende og sist den prisen som én eller annen person er villig til å betale for leiligheten. Det er problemet med det frie markedet.

Men, hvorfor er folk villige til å betale så mye for å kunne bo (om bare av og til i sekundærleilighet) i byene? Er det ikke der vi bør søke etter løsninger?

Hverdagskabalen har endret seg, men ikke tjenestetilbudene. Ta for eksempel skoleskyssordningen som fylkene har ansvar for. Den tilbyr kun skoleskyss til skolen, men ikke til Aks. Men, samfunnet er jo blitt slik at alle må/skal/bør jobbe 100 prosent for å sikre sin pensjon, slik at de minste skolebarna, som ikke har lov til å sykle til skolen før gjennomført sykkelprøve, og som har behov for oppsyn etter skoleslutt mens foreldrene er på jobb, må enten leveres og hentes av foreldre (som da må haste til og fra jobbene sine i de mer og mer spredte kontorstedene) eller så må barna gå – minst to kilometer. For, bor man nærmere enn to kilometer, ville man uansett ikke fått noe tilbud i det hele tatt.

Men to kilometer med opp- og nedoverbakke er langt for småskolebarn – særlig i mørket og om vinteren. Bare en ny skyssordning som tilbys til alle og også til og fra Aks, hadde jo gjort det mulig å avlaste transportsektoren, siden foreldrene da hadde sluppet å kjøre innom skoler på veien til og fra jobben … Kanskje foreldre og barna til og med hadde kunnet tatt samme buss et stykke av veien?

Og hva har skjedd med distriktspolitikken? Staten har så til de grader pushet digitalisering og bredbåndsutbygging for at hele landet, også distriktene, skulle være «tett på verden». Internett og digitalisering skulle gi folk mulighet til å jobbe hjemmefra, til å ta en høyere utdanning der de bor. Men da må det forskes på bruken av disse nye teknologiene for å finne ut hvordan man for eksempel skal bygge opp fullverdige digitale universitetstilbud slik at de kan sammenlignes OG sidestilles med dagens «analoge» universitetsutdannelse; da må jobbtilbud og utdanningstilbud og så videre følge etter.

Jeg for min del savner antropologene, barn og unge, samfunnsvitere, helsepersonell og mange andre i den debatten. Jeg skjønner godt de få stemmene som nå prøver å nå ut, om at den lovpålagte medvirkningen er spill for galleriet …

Og jeg savner at det ikke drøftes og satses på flere løsninger parallelt som går på å tilfredsstille og avlaste folk der de bor. Nå kan du kaste *Pute!» tilbake …

Berit Irmgard Hessel
landskapsarkitekt