Arkitektnytt

Han er en av de få ‘stjernene’ i vår verden som makter se sin egen faglige virksomhet innafor en realistisk samfunnsmessig ramme. Om det betyr mer enn det, altså om hans prosjekter kan bli viktige bidrag til å løse verdens galopperende urbanisering, eller om diskusjonen vil føre oss noen steder, er usikkert.

 

Dessverre tar Mikael Godø litt for hardt i når han i AN 08/15 nærmest presenterer selvbygging a la Aravena som løsningen på global by- og boligutvikling.

 

Arven fra Turner

Diskusjonen om medvirkning og egeninnsats går lenger tilbake enn John F. Turner, som Godø tydeligvis mener Aravena lener seg mot. Det er imidlertid stor forskjell på disse tilnærmingene. Fattigfolk i by og land har alltid bygget sine egne hus, gjør det fremdeles, og vil fortsette med det, selv om det stadig blir vanskeligere. Turner studerte slike prosesser og satte virksomheten inn i en faglig sammenheng.

 

Strategien han beskrev var ikke ‘incremental’ i den forstand at folk kunne flytte inn i halvferdige hus med tilrettelagte muligheter for utvidelse og påbygging slik Aravena markedsfører. Boligene i Turners studier var en del av en anarkistisk ’ta-seg-til-rette’- planlegging, basert på selvorganisert innsats på egen tomt, og med offentlig planlegging og infrastruktur som ofte ble gjennomført lang tid etter innflytting.

 

Norsk selvbygging

I kjølvannet av den industrielle revolusjon var også selvhjelpsstrategier en del av diskusjonen for boligutviklingen, og det finnes eksempler på slik medvirkning fra datidige prosjekter. Et eksempel er Effata Arbeiderforenings Byggeforbund på Sagene fra slutten av 18-hundretallet. Vi hadde også relativ stor grad av selvbygging i den tidlige etterkrigstida – ikke bare i småhusbebyggelsen, men også i flerfamiliehus og kanskje mest kjent fra innsatsen i boligbyggelaget USBL i Oslo. Som erfaringsreferanse blir dette muligens litt for traust for dagens arkitekter.

 

Leveringsmodeller og medvirkningsmodeller

Turners bidrag var viktig, men var situasjonsbestemt geografisk og politisk. Lenge var det hans argumenter som dominerte diskusjonen om boligforsyning for den fattige delen av befolkningen i såkalte utviklingsland. Etter hvert kom det nødvendige motinnlegg, mest kjent i Rod Burgess artikkel «Self–Help Housing Advocacy – A Curious Form of Radicalism» fra 1982, som satte selvbygging inn i en mer aktuell politisk sammenheng både i Sør og Nord. Dessuten har Nabeel Hamdi, for eksempel i boka Housing without Houses fra 1995, kommet med nyttige og klargjørende forskjeller mellom hva en leveringsmodell og en medvirkningsmodell vil bety for både kvaliteten og kvantiteten i boligproduksjonen.

 

Andre strategier har også blitt lansert, blant annet av Verdensbanken og FN-systemet, som variasjoner av mer tekniske site and service-løsninger, og mer diffuse, men klart markedsliberale empowerment eller muliggjøringsframstøt.

 

Alex Christiansen

Selv tok jeg diplom i det berømte året 1968 med et prosjekt inspirert av Oscar Hansens åpen form-tankegang, i utstrakt grad basert på Habrakens fleksible strukturer med store (teoretiske) muligheter for beboerdeltakelse innafor et rasjonelt byggeri og relativt høge tettheter. Seinere, som assistent hos arkitekt Alex Christiansen, deltok jeg i prosjekteringen av flere små og store boligområder med varierende grad av medvirkning.

 

For eksempel gjennomførte vi et tett småhusområde for rundt 35 år siden hvor det var lagt inn 8-10 valgmuligheter som en slags løype i prosessen: fra tomtevalg og finansieringsform til planutforming med utvidelsesmuligheter og grader av egeninnsats. Dessverre ble det mindre åpninger for slike prosjekter etter at Willoch gjennomførte sin nyliberaliseringspolitikk.

 

Problematiske selvhjelpsstrategier

Etter å ha arbeidet rundt omkring i verden og nå de siste 20 åra mye i Øst-Afrika er jeg mer og mer usikker på hvor relevante slike selvhjelpsstrategier er. Turners hadde som sagt et lokalt utgangspunkt og forutsatte politisk oppegående borgere og selvbyggere. Verden nå er helt annerledes, og nesten alt ligger dårligere til rette for beboermedvirkning de fleste steder.

Det som deprimerende nok preger situasjonen i land i Sør er utbredt korrupsjon og stor politisk tro på liberalistiske ideer, tilsvarende lite satsing på offentlig planlegging og lav offentlig prioritering av by- og boligsektoren, mangel på helt nødvendige ikke–kommersielle lånemuligheter, uklare eiendomsforhold og små muligheter for beboerinitiativ innafor en markedstilpasset virkelighet. Ambisiøs arkitektinnsats er ikke nok for å få til mere brukervennlige omgivelser.

 

Lang vei

For tida har den globale urbaniseringen et helt annet omfang enn for 50 år siden. Situasjonen nå krever først og fremst politisk initierte planstrategier og andre virkemiddel på overordnete nivå. Disse bør ideelt sett tilrettelegge for medvirkning. Om selvbygging kan bli et bidrag på mer detaljert plan, vil det under alle omstendigheter ikke kunne bli særlig omfattende og vil variere dramatisk fra land til land, og fra by til by. Veien fram mot en mer demokratisk og beboertilpasset utvikling er betydelig lengre og mer kronglete enn den var, og de mer moderne strategiene som er lansert har vist seg lite virkningsfulle.  

 

Forhåpentligvis kan Aravenas innsats i Venezia neste år bli en viktig faglig inspirasjonskilde. Om hans prosjektbidrag alene er en snarvei til utjevning, som han selv hevder, er dessverre tvilsomt.