Arkitektnytt

Når presidenten vil lese meg teksten, må han først lese den riktig! Jeg påstår ikke at lokalforeningene svekkes i et nytt felles forbund.

Forslaget om 13 frie medlemmer av representantskapet (RS) er så uklart at det ikke er mulig å mene noe om konsekvensene for lokalforeningenes innflytelse i den nye organisasjonen. Det er det som er problemet.

 

Kim viser til Danmark, men er uklar om hvilken lærdom han vil trekke av det danske eksemplet. 13 mai skriver han at ”i de videre avklaringene frem til etableringen av en ny, felles organisasjon, vil det ikke være unaturlig å rette oppmerksomheten mot Akademisk Arkitektforenings modell i Danmark. ( ) Erfaringene fra Danmark vil være viktige premisser i det videre arbeidet vårt”. Dagen etter sier han at det vil ”være naturlig å følge modellen”.  

 

Jeg sjekket den danske modellen. Av de 19 frie medlemmene i det danske representantskapet, er noen også medlemmer av det som tilsvarer vårt landsstyre. Det var det som fikk meg til å skrive at en tilsvarende løsning for vårt RS ”vil forskyve maktbalansen mellom organisasjonens ulike organer, og utvilsomt ha betydning for lokalforeningenes innflytelse”.

 

Vi har senere fått vite at en lignende representasjon ikke er aktuell i Norge, og i sitt siste innlegg sier presidenten at den danske modellen bare er «ett eksempel på hvordan det kan gjøres». Det finnes med andre ord flere mulige modeller, og dermed er det fortsatt uklart hva presidenten og styringsgruppa har tenkt om de 13 frie representantene. Hva innebærer det å følge den danske modellen, bortsett fra å tillatte elektronisk avstemming?

 

Presisjonsnivået er heller ikke imponerende når han i sitt siste innlegg (3. juni) skriver om de 13 at det kan «være en fordel å få med tidligere tillitsvalgte fra lokalforeninger mm, med den erfaring, kontinuitet og kompetanse de kan bidra med», og det er naturlig at de «kommer fra alle tre arkitekturdisiplinene og er geografisk spredt osv». Rekrutteringsgrunnlaget er mer eller mindre det samme som for representantskapet i dag. Er det doblingen av antallet medlemmer som skal bevirke styrkingen av RS?

 

Forskjellen på dagens 14 og de nye 13, er at de 13 ikke skal representere noen.  Det er det som er potensielt problematisk. Når det heter representantskap, er det fordi utsendingene representerer noen - i vårt forbund er det lokalforeningene. Og det er et sentralt element i det representative demokratiet som er fundamentet for forbundet. Kims kommentar om at de 13 frie «vil være engasjerte medlemmer som skal representere hele organisasjonen», er på grensen til det meningsløse, og røper manglende forståelse for at organisasjonen består av flere ledd med forskjellige roller, og av og til også forskjellige interesser.

 

Kim forsikrer meg om at det ikke vil kunne oppstå motsetninger. Det mener jeg er naivt å tro. Og dessuten er det av og til nødvendig med motsetninger, mellom RS og landsstyret, og internt i representantskapet. Motsetninger er et tegn på dynamikk, og gir grunnlag for meningsbrytninger før vedtak fattes. En organisasjon skal tåle interessemotsetninger, og til og med konflikter, men det forutsetter at den har rutiner for hvordan motsetningene behandles og løses. Da er det blant annet viktig hvordan representantskapet er satt sammen. Rettferdig representasjon i de organene som har myndighet til å fatte beslutninger er grunnlaget for organisasjonens legitimitet. Derfor må representantene representere og stå ansvarlige overfor noen. En ordning med 13 frie representanter, vil frita halvparten av medlemmene i RS, med en fjerdedel av stemmene, for ethvert ansvar for sin medvirkning i forbundets øverste organ.

 

Det er kanskje en god idé å doble antallet medlemmer i representantskapet. Det er kanskje også en god idé å ha frie medlemmer. Men det blir en annen type organisasjon, som trolig må se annerledes ut enn den gjør i dag, med andre instrumenter for medlemmenes og lokalforeningenes innflytelse og medvirkning. Det er derfor en dårlig idé å foreslå en så potensielt radikal endring av ett av forbundets viktigste organisatoriske ledd uten at det klart hvordan ordningen skal praktiseres, og hvilke konsekvenser den må få for hele organisasjonskartet. Oppløsningen av NAL, for å danne en ny organisasjon, er et ”point of no return”, og derfor har medlemmene krav på å vite hva man går til når det gjelder de helt vesentlige konstruksjoner for styringen av den nye organisasjonen.

 

Som en begynnelse kan Kim forklare hvorfor det er nødvendig å forandre sammensetningen av representantskapet. Hva er det ved RS som ikke fungerer i dag? På hvilken måte fungerer det ikke, og hvorfor? Hva er diagnosen, herr president? Vi presenteres for et svar, et svært uklart svar, men hva var spørsmålet?

 

Presidenten spør til slutt i sitt siste innlegg om det ”Kanskje heller er på tide å komme med konstruktive forslag på mandatfordelingen, fremfor å forsøke å torpedere alle gode intensjoner ved å fortsette å skape motsetninger”?

 

Det er ikke mitt ansvar å finne svar på de spørsmålene som ligger innbakt i styringsgruppas forslag. Og når Kim ber meg holde inne med mine kritiske merknader for meg selv, kan jeg ikke unnlate å minne ham på at han, og NALs direktør, for noen måneder siden ba meg lese beslutningsgrunnlaget og si fra om jeg fant noe «graverende» - før grunnlaget ble offentliggjort. Jeg hadde bare noen ettermiddagstimer på meg, men rakk i det minste å kommentere at vedtektene ikke sa ”noe om hvordan disse (de 13 uavhengige representantene) rekrutteres/velges”.  Jeg sa også at jeg ”forbeholder meg selvfølgelig retten til å mene noe i framtidige diskusjoner, dersom jeg ved senere og grundigere lesing oppdager noe jeg mener bør påtales”. Det er den retten jeg nå benytter meg av, og jeg finner det på grensen av oppsiktsvekkende at den øverste tillitsvalgte i min faglige forening ber meg om å avstå fra å bruke den retten.

  

Ketil Kiran, menig medlem i NAL