Arkitektnytt

Forandringer, som sikkert vil komme når vi havner i noe som likner en normaltilstand etter virusangrepet, bør helst bli skikkelige forbedringer. Kriser gir uante muligheter, men det ender ofte opp i velkjente takter med markedsliberale overtoner. 

Flere har påpekt at kapitalismen har vist sitt sanne ansikt: Den har spilt seg selv langt over sidelinja og må forkastes. Så store omveltninger blir det nok dessverre ikke, men forandringer vil det bli – ikke bare for helsesektorens kriseberedskap.

I alle fall viser situasjonen oss nå et samfunn snudd helt på hodet, og med et stort behov for omprioriteringer. Vi handler for milliarder i USAs krigsindustri, jagerfly som skal ut i verden for å bekjempe fiender vi knapt vet hvem er; samtidig er vi så dårlig forberedt på et virusangrep at vi nærmest måtte på svartebørs eller til italiensk mafia for å skaffe helsefolk i frontlinja munnbind. 

En nødvendig revisjon av både faglige oppgaver og roller vil – også som en del av en overlevelsesstrategi - være avgjørende. Samtidig vil omverden ha raske og visjonære innspill for de nye og pandemifrie omgivelsene. Det kan bli krevende øvelser. 

Økonomien skranter og faren for en resesjon er overhengende. Byggevirksomheten vil minske; behovet for olje reduseres og vil slå ut – ikke bare i transportsektoren, men for oppdragsmuligheter hjemme og ute. Ingen vet hvordan det går med boligmarkedet; kanskje vi – også på grunn av luftforurensning – i større grad vil søke bort fra byen til tett-lav bebyggelsen utenfor, slik at høyhus og en dårlig fundert knutepunktstrategi må skrotes? 

Organisering og utforming av åpne arbeidsplasser og læresteder må revurderes samtidig som hjemmekontoret opprustes, og sykehus og andre institusjoner planlegges etter et gammeldags og velkjent paviljong-prinsipp for å minske smittespredning. Lista kan gjøres lengre, men før en spekulerer for mye kan det være nyttig å ta en titt i bakspeilet for å se hvordan vi handterte kriser tidligere. 

Industrialismens byutvikling minner om vår, i alle fall på den måten at dette også var spekulantenes arena. Virus spredte seg i helsefarlige omgivelser med trangboddhet, miserable sanitære forhold og fravær av lys og luft, og ble til en pest. Den var vannbåren og såpass livsfarlig også for de velbergete – den gamle overklassen og det nye industriborgerskapet, at storbyene meget raskt ble ryddet og sanert. Begrunnet i koleraen fikk vi åpne og kontrollerbare gatenett.

Klasseskille besto, men det dukket opp faglige helter som Cerdà og Hausmann. Og selvsagt Ebenezer Howard - for også hagebyen er et resultat av virusfrykt.

En som opererte i mindre målestokk var Michael Bindesbøll - arkitekten for Lægeforeningens Boliger i København i 1853. Det ble – og er fremdeles - et meget viktig lærestykke i paternalistisk utforming av sunne arbeiderboliger.

Den største, men mindre kjente helten er nok likevel ingeniøren Joseph Bazalgette som i 1860-åra fikk bygget et avløpssystem for London, samtidig som han startet en prosess med å rense Themsen. Denne historiske innsatsen bidro både til en avvikling av koleraen, og til en avansert og tilpasset teknologi fremdeles i bruk. 

Det viktigste vi kan lære fra planlegging og gjenoppbygging etter kriser – som kriger og pandemier, er at de både gir store muligheter og at alt ikke nødvendigvis må bli som det var. Med andre ord er det nå fra faglig hold avgjørende ikke å komme med for mange luftige innfall, men å bidra kunnskapsbasert til langsiktige – eller om en vil bærekraftige - forandringer.