Populariseringens utfordring
Jeg var en av mange – svært mange – som lot seg lokke til OAF Seniors møte i Arkitektenes Hus onsdag 11.11.2015 for å bli med Leif Gjerland på en antatt hyggelig vandring gjennom Oslos «elleve tydelig adskilte ‘byer’», der «årringer» skulle erstatte «de forslitte og feilaktige Østkant- og Vestkantbegrepene».
Interessant!
Gjerland er petitjournalisten som jevnlig underholder Aftenpostens lesere i spalten «Et lite stykke Oslo» med sine populære småhistorier om gamle bygninger og gater. Av og til presterer han unøyaktigheter som fremkaller tenners gnissel hos vitenskapelige spesialister på Oslos arkitekturhistorie, men før eller siden avdekkes jo den fulle og hele sannhet.
I Josefines gate trådte Gjerland ut av sin pludrestil. I svimlende fart tok han oss med på en ambisiøst anlagt revy over byens tusenårige historie, med mer og mindre kjente tidsmilestener, fra grunnleggelsen på tusentallet til 2000-tallets fjordbykonkurranse. Hadde han enda gjennomført dette overraskende burleske opplegget som en slags Odd Børretzen, en Rolf Wesenlund eller en Are Kalvø! Men nei: det hele fortonet seg mer og mer som et stivt stykke alvor, en oppblåst skisse til en hel bok, som attpåtil skulle selges på møtet!
Overfladiskhetene, omtrentlighetene og de direkte uetterrettelighetene kunne kommentatorene Peter Butenschøn og Pål Henry Engh umiddelbart og nådeløst stikke hull på. Før jeg gikk, satt Gjerland ennå oppreist på sin stol, men jeg tviler ikke på at han var besvimelsen nær, og at hans eventuelle sluttreplikk må ha skjedd som et åndeløst gisp.
Hvorfor nedlot OAF seg til å være lanseringssted for akkurat Gjerlands bok? Hvorfor i all verden ble Gjerland overhodet innbudt som foredragsholder i OAF? Som treningsokse for tyrefekterne Peter og Pål? Det finnes da tusen andre og mer virkningsfulle muligheter for opposisjon mot populariseringens anti-opplysninger!