Arkitektnytt

Med min bakgrunn som lærer og senere som rådgiver i byggebransjen er det en gledelig nyhet. Det synes imidlertid som om tildelingen ikke baseres på pedagogisk innsikt, men snarere på en jury med total slagside fra arkitekt- og betongbransjen. Det betyr at prisen egentlig bare er et uttrykk for at dette er noe arkitekter og betongelementbransjen liker, ikke sant?

Jeg synes at Arkitektnytt bør sette et selvransakelsens lys på bransjens gevinst av at de skiftende pedagogiske vinder i øyeblikket blåser i en retning som er kjærkommen for arkitektkontorene og byggebransjen. Etter at ny læreplan L97 kom i 1997 har påstander om at det nå må bygges NYTT og at det må bygges store ÅPNE arealer blitt stående som uimotsagt sannhet. Den første påstanden nøres oppunder av byggebransjen generelt og den andre påstanden bejubles av arkitektene. Nå gjelder det å selge budskapet: arkitektur er guds gave til rektor. Man kan ikke forvente at lærerne skal motsi disse påstandene – selvfølgelig ønsker de seg noe nytt, og de slipper å betale det.

Problemet er at når neste læreplan kommer og man sitter der med en ny bygning spesialtilpasset forrige læreplan, kan man ikke bare bygge ny skole. Man må innse at en skole som mottar en pris i dag, kunne bli dømt som ubrukelig med læreplanene fra 1980-tallet, og kanskje de på 2010–tallet. Skal vi snart begynne å lære noe av historien? Den pedagogiske pendelen rekker å svinge flere ganger fram og tilbake i løpet av en bygnings levetid. Et eksempel er skolelandskaper, som var «riktig» på 70-tallet, galt i 1990, men riktig igjen i 2005. Utdanningsdirektoratet har satt fokus på at bestillerens kompetanse må økes, og det er etter min mening helt riktig. Da skal man være varsom så man i mellomtiden ikke kommer i skade for å sko seg på bestillerens påvirkelighet. Å hevde at det er samsvar mellom skolens pedagogikk og arkitektur er villedende hvis det bare gjelder i dag, men ikke om 10 år. På kort sikt tjener byggebransjen så vel som motebransjen rått på all omskiftelighet, men på lang sikt sliter man med et betydelig troverdighetsproblem.

Bare så det er sagt – det pedagogiske miljø på alle nivåer har også en jobb å gjøre for at skoleutvikling skal bli noe mer langsiktig enn værmeldingene på TV. De synes det er såå festlig med nye ideer, og har aldri stått til ansvar for noe. Og – det finnes kompetente bestillere. Det mangler heller ikke på velmenende enkeltpersoner, men det må etterspørres habilitet, kompetanse, konsistens og langsiktig tenkning hos alle som påvirker utforming av skolebygningene. Vekk med alle skjulte agendaer. Bukken vekk fra havresekken. Vi trenger ikke monumenter over åtte år gamle læreplaner. Og arkitekten får heller få en byste på tunet, ved siden av skolesjefen, hvis skolen overlever neste L-revisjon.

En interessant faglig utfordring for alle medvirkende bør være å ta skolehistorien inn over seg og forsøke å utvikle en bygningstype som virkelig tåler den pedagogiske omskiftelighet. DEN kommer vi visst til å ha i mange år framover.