Oslotriennalen er nå en etablert plattform for norsk arkitektur
Den første arkitekturtriennalen i Oslo ble arrangert høsten år 2000. Den fjerde ble gjennomført i høst. Å bygge kulturelle institusjoner tar tid. Spesielt om målet er å etablere varige foreteelser som vekker internasjonal interesse, innenfor en disiplin og profesjon der motsetninger mellom organisasjoner, regionale motsetninger, generasjonsmotsetninger og feidelignende personlige motsetninger ofte fullstendig skygger for felles interesse i å framheve ulike kvaliteter i norsk arkitektur både nasjonalt og internasjonalt. Norsk arkitektur trenger Oslotriennalen, og nå er denne etter ti år etablert.
Bjarne Ringstad, kurator for triennalen i år, sier i Arkitektnytt 09/10 at «I dag har triennalen fem eiere som alle ønsker å skap rom for sine egne agendaer» og at «kuratoren må være mer fristilt i forhold til eierne triennalen, – NAL, OAF, AHO, Norsk Form og Oslo Teknopol». Ser vi kun på årets triennale er det ikke vanskelig å være enig med Bjarne Ringstad i dette. Men triennalen har en historie som gjør årets kurators betraktningsmåte altfor snever:
Motto for «Arkitekturtriennale Oslo #1 2000» var «Byens livsformer». Fire internasjonale og ett norsk team var invitert til å gi utstillingsbidrag, og mesteparten av pengene gikk til dette formålet. SANAA var invitert (og representert med årets kurator for biennalen i Venezia, Kazuyo Sejima). MVRDV gjorde Oslotriennalen til en del av kontorets internasjonale markedsføring. Daværende leder av NAL, Reiulf Ramstad, fungerte som ledende organisator og Niels Marius Askim arbeidet som utstillingsarkitekt og altmuligmann for det som ble en legendarisk kultbegivenhet i de utsprengte men ennå ubrukte hallene under Nasjonalteateret t-banestasjon. Den neste triennalen (også i regi av NAL) huskes av undertegnete som en noe pistrete næringslivsbegivenhet, mens arrangementet i 2007 storveies ble profilert, også internasjonalt, av kurator Gary Bates som et høydepunkt i arkitektfagets feiring av mulighetene i den nye digitale teknologien. Publikum opplevde kurators og Ghilardi/Hellstens utstilling i Norsk Form som overveldende flott, mens mange arkitekter savnet tydelig innhold og undret seg over det valgte motto: «The culture of Risk».
NAL tapte penger på triennalen i 2007 og tvilte på om de kunne fortsette langs denne noe risikable galeien. Et hovedmål for triennalen i 2010 har derfor vært å skape en permanent organisasjon, en forening sammensatt av ulike institusjoner lokalisert i hovedstaden, som kunne ta praktisk og økonomisk ansvar for at triennalen lever videre. For å kunne gjennomføre arrangementet denne gangen måtte ansvar (og økonomi) for enkeltbegivenheter desentraliseres. Daglig leder Jannike Hovland har arbeidet mye med organisasjonsbygging, og kurator Bjarne Ringstad gjorde det beste ut av et redusert mandat. Triennalen ble i praksis en «Architectural Festival», lik den årlige festivalen i London. En mengde arrangementer i løpet av ei drøy uke, tematisk sammensatt, for ulike målgrupper og av varierende kvalitet.
Jeg ville også lagt vekt på følgende i omtalen av årets triennale: NAL har frasagt seg eierskapet, men styrelederne fra NAL, først administrerende direktør Pål Stephensen og siden landsstyremedlem Geir Haaversen, har gjort og gjør et solid arbeid. Organisasjonene som er medlemmer av triennaleforeningen har enten sentrale roller i norsk arkitektur, og/eller representerer viktige politiske forbindelser. Oslo Teknopol eies av Oslo kommune og Akershus fylkeskommune. Norsk Form er en stiftelse opprettet på initiativ fra Kulturdepartementet, men fungerer i praksis som et direktorat. Mye tyder på at fundamentet for langsiktig finansiering kan være sikret gjennom Oslo Kommune og Kulturdepartementet. Triennalen er omtalt i regjeringens arkitekturpolitiske dokument og brukes aktivt av UD i profileringen av norsk arkitektur.
Det er altså etablert en plattform for norsk arkitektur, et redskap som kan fylles med ulike fagtematiske profiler og videreføres som åpen festival eller kuratorstyrt evenement og som kan arrangeres i ulike størrelser og formater. Foreningen kan åpne for flere deltakere, og sjøl om arrangementet er i Oslo, kan den (slik tilfelle er med både biennalen i Venezia og festivalen i London) få filialer i andre norske byer. Det er tre år til neste gang. La diskusjonen nå dreie seg om femårsjubileet, innholdet i 2013-triennalen. Kanskje triennalen neste gang bør velge en sulten og ubrukt internasjonal kurator? Samtidig må en sikre den kreative friheten som er nødvendig for at de deltakende institusjonene entusiastisk skal mobilisere sine egne ressurser.
Karl Otto Ellefsen // rektor AHO og styremedlem i triennaleforeningen