Opplevelse i Barcelona
BILBAO – arkitektenes Mekka – som alle besøker og som alle har en mening om: det utrolige, fascinerende, umulige, absurde, antifunksjonalistiske Guggenheimmuseet. En haug av metallplater. En forvridd verden av teknologiske ytterpunkter. En opplevelse så voldsom at man ikke riktig blir helt som før. Et museum så tiltrekkende at «hele verden» skal til Bilbao for med egne øyne å se på det som «alle» allerede har sett og gitt sine høyst subjektive reaksjoner på. Hva er det egentlig?
Når man sitter i ettermiddagssol ved elvebredden, og skuer over på Guggenheims sølvglinsende titanplater, må man lukke øynene en gang iblant for at ikke hele denne enorme skulpturen, dette crecendo av kunst og teknikk, skal knuse ens rystete sanser. Det skal virkelig nerver til å fordøye dette mesterlig utformete og magnetisk tiltrekkende – ikke byggverk, men et inferno over temaet «menneskets seier over materien».
Frank Gehry har maktet å skape en arkitekturskulptur som ikke etterlater noen uberørt. Helt fra utstillingsmodellen på Louisiana har den ligget og murret i underbevisstheten. Man har vært forberedt på en helt uvanlig opplevelse. Man har skjønt at dette er noe så unikt at ingen som kommer til Bilbao vil unngå å la seg besnære eller besverge – i alle fall går ingen forbi, uansett natur og profesjon, eller inn i uhyret som truer med å sluke din menneskelige integritet – uten å bli merket.
Det sies at Bilbao er blitt en helt annen by. Den loslitte havnebyen har fått et bankende hjerte, et truende villdyr, en voldsom, skulpturell, eksplosiv byidentitet som ingen trodde var mulig har merket byen for alltid.
Og det som nå spirer frem av nye bygg - i byens nyvunne blomstringstid - skal helst holde seg på god avstand av uhyret for å overleve. Det gjør de ikke alltid, disse nesten stakkarslige «alminnelige» glasskontorbyggene.
Rundt bygningen er bygulvet behandlet med stein og trapper og promenade langs elveløpet. Maksimalt rolig og enkelt avstemt. Stort nok til å la Guggenheim leve sitt absolutt eget liv. En blomsterhund på nesten 10 meters høyde er det eneste som – for noen sekunder - kan trekke blikket bort fra metallkakofonien.
Det sies at det må være umulig å stille ut kunst i disse omgivelser. Men i virkeligheten er konseptet meget enkelt: et enormt høyt «atrium», som det kalles, er kommunikasjonsarealet som forbinder nesten tretti små og store gallerier i fire høye etasjer. Disse galleriene er svært alminnelige og enkle og minner om utstillingssaler overalt i verden. Kontrastene til det ytre er enorm. I dette volumet beveger man seg på broer og trapper og i heiser. Konseptet er nærmest banalt enkelt. Man beveger seg fra midten og ut til utstillinger i alle retninger. Så hvorfor all denne støyen? Hvorfor radbrekke fasadene med allerede langt fra flate titanplater? Hvorfor denne voldsomme kampen mellom ute og inne? Hvorfor mørke saler som ikke signaliserer noe om hvor de befinner seg?
Frank Gehry har skapt en enorm, ekspressiv, unik byskulptur som ingen har sett maken til. Den er det største og mest imposante, fascinerende kunstverk Guggenheim – Bilbao noen gang vil komme til å presentere. Inne i dette inspirerende «monster» lever kunsten, utstillingene, skulpturene sitt eget liv som best de kan. Og det skal sterke krefter til for å kunne overleve i dette hylster av dataforvridde metallformer. Om dette er et hensiktsmessig museum kan det sikkert sies meget om. Men hadde det opptrådt som alle andre museer var det vel ikke en sjel som kom ens ærend til Bilbao. Det gjør folk nå i flokker fra Amerika og Japan og alle andre steder, for å oppleve noe som pirrer fantasien, tirrer intellektet og utfordrer følelser. Bilbao er vel en reise verdt. Og ingen drar upåvirket hjem.