Arkitektnytt

Oppgjøret fra ulike antifascistiske miljøer, som Black Lives Matter, med det nordamerikanske politiets brutale og rasistiske framferd, får etter hvert store konsekvenser også i vår del av verden. 

I Bristol, som var en meget viktig havneby i første halvdel av 17-hundretallet, havnet bronsestatuen av Edward Coulson nylig i elva Avon. Han var en aktiv slavehandler, sjef for Royal African Company og ble søkkrik på virksomheten. Samtidig er han kjent som en filantrop, eller velgjører, som også bygde skoler og fattighus i hjembyen. 

Slike reaksjoner brer om seg nå, og i for eksempel Oxford har man besluttet å fjerne statuen av imperiebyggeren Cecil Rhodes, som også var en betydelig økonomisk bidragsyter til universitetet. Samtidig har både den engelske sentralbanken og den engelske kirka har tatt avstand fra den støtten de i sin tid ga slavehandelen. 

Vi har det enklere, for i vår historieskriving er kolonitida noe vi har overlatt til danskene, selv om det angivelig også var mange nordmenn involvert; nå kommer det da også krav om at både Holberg og Tordenskjold må ned fra sine sokler. 

Statuer er enkle å forholde seg til. De kan rives, settes på museer eller brukes aktivt i opplæring og i ulik utviklingssammenheng. Dessuten bør alle aksjonene vi ser nå, føre til at vi setter kjempestore spørsmåltegn nesten gang noen forslår å ære nåværende eller historiske figurer med en pidestall. 

Med de bygde omgivelsen er det imidlertid verre. I Bristol spør folk seg: Hva med resten av byen? Ettersom Coulson har fått navnet sitt på alt fra gater, plasser og institusjoner til pub-er i byen, er det mange som er blitt oppmerksomme på byens utrivelige historie og mulige konsekvenser av den. Store deler av den sentrale og georgianske byen er jo bygget på slavehandel.

Også andre steder i Sør-England blir en lett påminnet om slike tvilsomme opprinnelser. Kanskje særlig i Bath. Et par anlegg her, som The Circus og The Royal Crescent, tegnet av far og sønn John Wood, er fredet av britiske vernemyndigheter og blir brukt som forbilder på klassisk byforming. Når det foreleses og skrives bøker om det urbane dukker de ofte opp som illustrasjoner. Anleggene er gjenstand for studiebesøk fra hele verden, samtidig som det finnes kopier mange steder. 

Hvem som dekket byggekostnader og honorarer, og hvor pengene kom fra fra, blir sjelden nevnt, men også disse berømte anleggene er selvsagt basert på trekantvirksomheten med slaver som viktig handelsvare. 

Spørsmålet er hva gjør vi med slike viktige faglige lærestykker? Er det nok å henge en plakett ved inngang som forteller hele historien? Eller må vi gjøre som med enkelte statuer: Rett og slett rive? 

Praktiserende arkitekter bør nok i sin profesjonelle framferd i større grad enn nå problematisere forutsetninger, og dermed finansieringsformene, for oppdragene de påtar seg. Kanskje vi i en mer etisk praksis framover, i tillegg til å bekymre oss om honorarene kommer, også må spørre hvor de kommer fra? 

Det kan bli en viktig oppgave for arkitekturhistorikere, ikke bare å framstille rådende kulturpåvirkning og faglige trender, intensjon og stilarter, men også å drøfte både oppdragsgiveres motiver og mer inngående økonomiske bakgrunn og samfunnsmessige sammenhenger som utnytting, korrupsjon og skattesnyting når en forklarer bygningers og bymiljøers opphav. 

I både historieframstilling og profesjonsutøvelse, vil en etter hvert trolig måtte sette større krav til en helhetlig handtering av oppdragene - til alt som inngår i oppgjøret.