Oppe til debatt
Vi må nesten sørge for å få til en nødvendig fornyelse av de åpne arkitektkonkurransene, skriver arkitekt Sven Erik Svendsen.
Arkitektkonkurransene er oppe til debatt; nå med utgangspunkt i to høyst diskutable saker: Utvidelsen av kunstmuseet på Lillehammer og nytt KAMD-bygg på NTNU.
Det er i hovedsak to fronter her: En som vil beholde konkurransen i en eller annen form, og en som vil avvikle den. Diskusjonen brakte ikke så mye nytt, og selv ikke en samfunnsvitenskapelig doktorgradsavhandling maktet å få den over på et mer konstruktivt spor.
En gjennomgang – litt anekdotisk riktignok – av to tidligere konkurranser i Trondheim kan kanskje kaste litt lys over spesielt juryrollen.
I 1968 var ny arkitektskole i Vollabakken oppe til dyst. Utkastet «UFO» som Per Kartvedt og en gruppe studenter sto bak, vant med et kontroversielt, men overbevisende og fabrikk- lignende prosjekt, med klare strukturalistiske trekk. Arne Korsmo, som satt i juryen, ble prosjektets protagonist og presenterte det entusi- astisk blant annet på et seminar i Trondheim sommeren 1968. Han døde høsten samme år, og drivkraften forsvant på en måte bak prosjektet.
Gjennomført ville prosjektet påvirket omgivel- ser og ikke minst skolens interne liv radikalt. Det ville ha snudd særlig professorenes hverdag på hodet, med «demokratiske» planer og en flat organisasjon. Etter at arkitektavdelingen aldri klarte å mene noe om forslaget, satte NTH- ledelsen skoleprosjektet helt nederst på prioriteringslista, og det dukket ikke opp igjen før nå – som en enhet sammen med andre «kreative disipliner» på NTNU.
Kombinasjonen av et radikalt prosjekt, en relativt svak dommerbegrunnelse og en begeistret markedsfører som kanskje sto litt for tett på prosjektet, førte til at det ikke tålte møtet med en skeptisk avdeling og høgskolebyråkratiet.
Et par år seinere ble det igjen arrangert en konkurranse i Trondheim, da for utformingen av ny campus på Dragvoll. Henning Larsen vant suverent, og en del av den påtenkte utbyggin- gen er da også kompetent gjennomført av vinneren og Per Knutsen som prosjektarkitekt. Amerikaneren Seth Seablom – som arbeidet med Erik Hultberg – deltok også, han brukte imidlertid byen som utviklingsområde i et fremtidsretta og analytisk utkast, overbevi- sende presentert.
Fordi han ikke brukte tomta, ble prosjektet utelukket fra konkurransen. Med et innkjøp – som hadde vært mer enn fortjent – derimot, ville det blitt publisert og kanskje ført til en debatt om et universitet lokalisert tettere på byen, noe som først kom i gang for noen få år siden. Det går an å hevde at juryens formalistiske vedtak bidro til at tanker om universitets- utvidelse som byutvikling på en måte ble satt på vent i 50 år.
Nå får juryens rolle og funksjon imidlertid overraskende lite oppmerksomhet, og kanskje er det på tide å se kritisk på både mandat og sammensetning. Slike tevlinger viser nok at det ikke er dem som står øverst på pallen, som nød- vendigvis vinner – det er alltid juryen. Og dessuten er det ikke en regel at vinneren får jobben.
I faglige nappetak hvor en opererer med hovedsakelig ikke-målbare kriterier, må juryen basere arbeidet på faglige og personlige prioriteringer, og slikt passer trolig bedre til prosjektevalueringer enn til å utpeke vinnere. Sagt på en annen måte: Juryen burde få viktigere oppgaver enn å dele ut premier.
Fordi det trolig må være den best mulige måten å få belyst alternative muligheter med et betydelig demokratisk potensial, og fordi det fremdeles – merkelig nok – er en av arkitekt- profesjonens mest brukte etterutdanningsmåter, må vi nesten sørge for å få til en nødvendig fornyelse av de åpne arkitektkonkurransene.
Sven Erik Svendsen
arkitekt MNAL