Arkitektnytt

Saken er: Snøhetta fikk ikke jobben ved utskiftning av noen ubetydelige møbler i operaens foaje. Årsak: Snøhetta var for dyre, sikkert også møblene. Jeg tillater meg å provosere: Kunne det også hende at Snøhetta som møbeldesignere ikke er gode nok? Kunne det hende at av operaens fire sider så er bare én av dem vellykket – og det er skråplansiden som er så kostbar i vedlikehold at til og med Statsbygg endelig i ettertid reagerer. Nok er nok.

 

Prosjektet kostet, som vi sikkert har glemt, bortimot en «Mong» for mye, og under åpningen sa kulturminister Kristin Halvorsen: «Vi holdt budsjettet.» Hennes forståelse av å «holde budsjettet» gjorde henne senere til finansminister.

 

Snøhettas honorar for operaen sies å være over 350 millioner kroner. De tjente ekstra på en gedigen budsjettsprekk, som selvfølgelig ingen hadde ansvar for. Det hele er jo «ko-ko».

 

Dernest, ikke før bygget tas i bruk, skal man bruke rundt 100 millioner kroner i ombygging og vedlikehold det første året, for deretter noe mindre de neste årene! Ombyggingen skyldes byggekomiteens amatørmessige standard, eller bekrefter dette igjen Snøhettas fantastiske fokus på faktureringskompetanse i mangelen på annen arkitektfagkompetanse?

 

For oss som har spist i «foajé-restauranten», så betyr foajemøbler absolutt ingenting. Restaurantens søplete, rotete, bråkete og lite gjennomtenkte sirkulasjonsmønster eksponerer et arkitektkontors totale mangel på funksjonsforståelse av en restaurant. Ikke bare det, materialvalget med de store «Bianco Carera»-flisene på gulvet, som sprekker for intet, samtidig som de etses bort av søl fra cola og sitron, og suger til seg rødvin, gjør at man må berømme steinkomiteens forståelse av materialvalg. At en søppelcontainer i metall står utenfor «minikjøkkenet» blant utebordene i vår utsiktshorisont, er av internasjonal klasse. Foajétrappens inn- og opptrinn er designet slik at folk faller, men det skyldes visstnok nordmenns «glidende langrennsgange».

 

At avstanden mellom benkeradene på galleriet er basert på et «sosialdemokratisk gjennomsnitt», og ikke for han som skilte seg ut med lange bein, var helt i tråd med daværende kulturministers statlig sentrale rød-grønne retningslinjer.

 

At galleribelysningen ikke matcher programleserne er irrelevant, skriften i programmet er uansett for liten til å bli lest. Man må forstå at den grafiske layouten ikke skal forstyrres av for stor tekst.

 

At kneskålene dine «knuses» av tekst-metall-bokser påmontert ryggen foran, er ditt problem. Overnevnte realiteter tør ingen påpeke, i alle fall ingen arkitekter. Dette må skyldes én av to ting:

 

1. Arkitektene er udugelige, de besitter hverken analytiske eller kritiske evner. Når de ser et «ikonbygg», mangler de den «medfødte» kritiskanalytiske seleksjonsevnen.

 

2. Arkitektene er «kooperative korrupte» (ko-ko), hvilket betyr at de fleste av dem lar seg prostituere fordi de lever av systemet. I Norge i dag er stat og kommune arkitektens største arbeidsgiver. Sin arbeidsgiver kritiserer arkitekten ikke, selv om vårt fag er en av de tre viktigste profesjoner vi har igjen.

 

Systemkritikk bedriver ikke NAL, da må man ha baller. Det har ikke NAL, men kanskje de får det med Kim Skaara, som ny NAL-president. Grønvolds nærmest ideologiske forherligelse av operaen er typisk når arkitektur blir kulturpolitikk. Derfor skjønner han ikke at med Snøhetta på laget hadde operaen ikke hatt råd til noen møbler.

 

Operaen er et politisk kultureksperiment betalt av de rødgrønne i et større internasjonalt geopolitisk hele. Hvordan kan man ellers forklare den totale mangelen på profesjonalitet i Oslos strandkantutbygging? Det er som landsfaderen Einar Gerhardsen sa: «Arkitekten er sosialismens beste venn». Er det blitt slik at majoriteten av NAL-medlemmene syntes å være ko-ko, siden den ene NAL-presidenten etter den andre innordner seg den kooperative atmosfæren?

 

Skulle en arkitekt påpeke et offentlig byggs mange feil og mangler, så er det det samme som å bli ekskludert fra det gode selskap (arkitektjobbmarkedet). Media, men ikke NAL, synliggjør av og til inkompetanse i byggesaker, men da elimineres fadesen internt ved tilleggsbevilgninger og ekstern konsulenthjelp. Mange NAL-medlemmer, sikkert ikke majoriteten, ønsker ikke å følge denne «nasjonale destruktive holdningen». Den er destruktiv for faget over tid.

 

Derfor avslutter jeg med å spørre Arkitektnytt-redaktøren og den høyt respekterte og kompetente arkitekturskribent Peter Butenschøn: Er det ikke på tide at arkitekten står ansvarlig for sine feil, og at «redesign» er reklamasjon? Er det ikke på tide at offentlige, statlige/kommunale prosjekter etter ferdigstillelse automatisk framlegger sluttregningen for sine arkitekttjenester, da med antatt og endelig kost? Er det ikke på tide at det ved utlysning av større statlige/kommunale bygg offentliggjøres en suksessindeks på arkitektoniske parametere, beliggenhet relatert til offentlig transport og egen parkeringsdekning, byggekostnad, byggetid og driftskostnad?

 

Hadde vi hatt det, så hadde vi handikappede som meg kunnet parkere i/over/under/foran/inntil operaen, og «Lambda» hadde aldri skjedd.

 

Derfor sier jeg til Grønvold: Oslos «operaarkitektur» kan ikke sees på som åndsarbeid, men som ransarbeid. Riksantikvarens fredning bør aldri skje, minimumskriterium for et monumentalbygg er at vedlikehold og ombyggingskostnader er tilnærmet lik null de første 30 årene etter ferdigstillelse?