Arkitektnytt

I sitt debattinnlegg om Arkitekturopprøret 21. april benytter Ulf Grønvold anledningen til en liten slengbemerkning om Y-blokka: «Viksjø, som manglet tomt til sin sprikende Y, støpte et dekke over Arne Garborgs plass og ofret stedets topografi,» skriver han, og videre: «Nå er Y-blokken borte, vi er kvitt dens avvisende vegg mot Akersgata og kan puste ut».

Faktum er at Y-blokka, blant den ypperste arkitektur fra sin tid, nå er ofret – for hva? Pust? Rivestøvet har så vidt lagt seg, og man kan gni seg i øynene og forsøke å ta tapet inn over seg. Tapet, og erkjennelsen av at Y-blokkas udiskutable verneverdi, definert av Riksantikvaren, og pekt på av fagmiljøer innen kunst og arkitektur verden over, ikke veide nok til at bygget ble spart.

Heller ikke den økte symbolverdi anlegget fikk etter 22.juli 2011, som manifestasjon på at vi ikke lar oss sønderknuse av terror, formådde det. Ikke engang det soleklart politisk ukorrekte i klimakrisas tid, å rive et solid betongbygg dimensjonert for å overleve våre tippoldebarns tippoldebarn og vel så det, kunne redde Y. Like lite som den manglende begeistringen for det som skal komme i stedet, til ekstremt høy pris, kunne stoppe rivingen fra å bli gjennomført, og det under en pandemi.

Dersom regjeringen ikke hadde holdt tilbake prisen til etter at rivingen var gjennomført, ville historien kanskje sett annerledes ut. Det får vi aldri vite. Men tida vil vise om blokk A, som skviset ut Y, vil havne på en slik liste Grønvold avslutter med, over bra bygg som tok over etter en revet bygning. Jeg tviler.