Arkitektnytt

Det dreier seg om UDI-saken, og det er professor Ståle Eskeland som tar for seg professor Gravers rapport, men ikke bare det, også førsteamanuensis dr. juris Alf Petter Høgberg. Han er ikke elskverdig, to fluer i et smekk.

En gang for lenge siden inviterte styret i Oslo arkitektforening AHO til debatt, og overveide å bruke tittelen: «Er arkitekthøgskolen en vernet bedrift?», men fant ut at det ikke var noe særlig fruktbart utgangspunkt. Debatten viste likevel at den var det, og bortsett fra de professorer Irgens nevner, er det stille fra den akademiske kulturkretsen. Med unntak av litt sprell innenfor den gode smaks rammer.

Samtidig sier Irgens at det er utmerket å se at de pensjonerte skaper debatt, men det verken kan eller skal være meningen. Ettersom jeg nå i pensjonisttilværelsen deltar i sterkere grad enn jeg noen gang har gjort, har det  følgende årsak (utover det at jeg har tid og syns det er moro):
Vårt miljø er bundet opp med vennskap, kjennskap og forbindelser. Det straffer seg om en i den offentlige debatt viser seg som en kranglefant med avvikende synspunkter. Det er konkrete eksempler på det. Pensjonister har som Irgens sier en frihet og en trygghet som bare kan sammenlignes med den som finnes, eller snarere burde finnes, i vårt akademiske miljø.

Juristene bruker den, og hugger jevnlig hodet av hverandre. Nå er ordet deres medium, men det er nødvendig at det i større grad blir vårt. Giljotinen ved lunsjbordet kjenner alle. Om vi hadde et akademisk miljø som var villig til å stikke hodet frem og artikulere seg, vil det bidra til avklaring og nyansering i et fag som har lett for å skjule seg bak føleri.

Helge Krog skrev som kjent engang: Er du i tvil om hva du skal skrive, skriv det som er mest ubehagelig for deg selv.

Det er ikke mange, men noen av våre kolleger som har det motet. Bredere debatt vil stimulere til diskusjon uten fundamentalisme.