Om uredelighet og dårlig folkeskikk
To tidligere NAL-medlemmer er gitt spalteplass i siste nummer av medlemsbladet Arkitektnytt for å fremføre kritikk av NAL og forbundets ansatte. Paul Irgens påtaler at en skribent i bladet har fått kritiske bemerkninger for feil i en artikkel, og mener dette kan dempe arkitekters skrivelyst. Harald Røstvik er bekymret over NALs påstått lettvinte håndtering av arkitektkonkurranser og mener at konkurransekomiteen og dens sekretær bør ta kurs om offentlige anskaffelser.
"Det er imidlertid ikke riktig at NAL har forsøkt å undertrykke kritikken og debatten i etterkant."
Da begge forfattere trekker frem undertegnede som hovedansvarlig for de angivelige forseelser, føler jeg behov for et tilsvar.
Til Irgens først: Det kan godt være at jeg var unødig spiss når jeg påtalte feil i Ingvar Mikkelsens reportasje fra Houens Fonds premiearrangement i Arkitekturmuseet. Mitt anliggende var at jeg mente Mikkelsen var slurvete i omgang med viktige fakta, men fremfor alt at han var uforståelig kritisk til det samvittighetsfulle arbeidet bedømmelseskomiteen hadde nedlagt.
Min spisse tone skyldes i stor grad at Mikkelsen i det aktuelle tilfelle var utsendt medarbeider for Arkitektnytt for å dekke begivenheten. Hadde dette vært en personlig meningsytring fra hans side, tror jeg knapt jeg ville kommentert saken. Jeg tror heller ikke Irgens bør være særlig bekymret for at min kritikk vil avholde Ingvar Mikkelsen fra videre skribentaktivitet. Jeg tror han er rutinert og hardhudet nok til å ta dette nokså avslappet.
Irgens later for øvrig til å tro at de ansatte i Josefinesgate får anledning til på forhånd å lese artikler og innlegg i Arkitektnytt, og på den måte kan hjelpe til med å rette opp eventuelle feil før de kommer på trykk. Slik er det selvsagt ikke.
Så til Røstvik: Hans anliggende er at arkitektkonkurranser må preges av forutsigbarhet og redelighet, hvilket Norge og NAL angivelig ikke har tradisjon for. Som belegg for dette trekker han frem to konkrete saker, nemlig Energibygg-konkurransen i Bjørvika og konkurransen og den senere rettsak om Hemne Rådhus.
Røstvik slår inn åpne dører i sin kritikk av energibygg-konkurransen. De aller fleste, også vi i NAL, er av den oppfatning at denne konkurransen var mislykket. Det er imidlertid ikke riktig at NAL har forsøkt å undertrykke kritikken og debatten i etterkant. Tvert i mot har vi vært opptatt av å trekke nyttige erfaringer av hva som gikk galt her. At vi arrangerte et åpent evalueringsseminar er eksempel på det.
Røstvik hyller Aage Sørli som våget å gå til rettssak for å protestere mot juryens vurderinger i Hemne-konkurransen. Han tar imidlertid feil når han anser at Sørlis seier i Trondheim Tingrett er en viktig premissgiver for håndtering av kommende arkitektkonkurranser i Norge. Denne dommen ble anket fordi man fant det juridiske håndverk bak avgjørelsen svakt, og partene nådde frem til et minnelig forlik, på premisser som ikke er offentliggjort. Dermed foreligger ingen rettskraftig avgjørelse i Hemnesaken.
Røstvik kritiserer undertegnede for kunnskapsmangel og etisk uanstendighet. Det er sterke ord. Han bygger dette bl.a. på en sterkt forenklet oppfatning av hva Hemne-saken dreiet seg om. Saken er langt mer nyansert enn spørsmålet om man kan vinne en konkurranse når man tegner et bygg på tre etasjer mens programmet sier to. Selv er jeg fortsatt ikke i tvil om at de NAL-oppnevnte arkitekter i juryen gjorde en riktig vurdering når de argumenterte for at L2s utkast var konkurransens klart beste og det prosjekt som kommunen var best tjent med å bygge videre på.
Det er faktisk gode juridiske argumenter for å hevde at prosedyren «Plan- og designkonkurranse» er innført som anskaffelsesform nettopp for å åpne for kreativitet og uventede løsninger, løsninger som oppdragsgiver ikke kunne forutsi i sin programmering eller konkurransegrunnlag. Dette i motsetning til den mest brukte anskaffelsesform, nemlig anbudskonkurransen, der spesifikasjoner og forutsetninger i forhold til krav må være presise og ufravikelige. Dersom et krav om for eksempel maks byggehøyde på to etasjer ikke skal kunne fravikes i en p+d-konkurranse, hvilket i tilfellet Hemne var åpenbart fornuftig, måtte kravet vært formulert helt annerledes og med langt større tydelighet enn hva det faktisk var.
Røstvik avlegger også NALs jurypool en visit. Han berømmer faktisk NAL for initiativet og det faktum at konkurransekomiteen nå etterspør arkitekter med miljøkompetanse til juryverv.
Han er imidlertid snurt for at han selv, som en av landets meget få kompetente, ikke har fått noen henvendelse. Til det er å si at vi altså har inviterte folk til å søke om å få delta i poolen, i stedet for at vi plukker ut folk etter antakelser om deres kompetanse og erfaring. I tillegg har vi funnet det naturlig å forbeholde poolen for medlemmer av NAL, en forutsetning som Røstvik selv har valgt å ikke oppfylle.
Hva gjelder Røstviks påpeking av behov for kursing om konkurranselovgiving, merker vi oss det. Slik basiskursing er naturligvis gjennomført, men dette er et felt i stadig utvikling som betinger hyppig oppdatering. Heldigvis har vi tilgang til landets fremste advokatekspertise innenfor anskaffelsesområdet, som vi kan konsultere i vår løpende sakshåndtering.