Arkitektnytt

Og hvor mange bygninger fra Trondheim bør være med? I den forrige utstillingen, den som dekket årene 1995-2000, var det med fem bygninger, denne gangen én. Bør det være en kvote på fem trondheimsbygg hver gang? Man kan starte med å bestemme hvor mange byggverk som skal være med fra de ulike fylker, og kvotene kan fastsettes ut fra for eksempel befolkningsgrunnlaget. Det er mulig å gjøre det slik, og kanskje vil mange oppleve det som "rettferdig". Juryen har alltid som oppgave å finne ut de 50 beste bygningene, men kan også velge å ta hensyn til andre kriterier, for eksempel den geografiske balanse. Jeg tror det er riktig å si at denne juryen valgte å ta mindre hensyn til geografi enn noen av de foregående juryene. Det kan den kritiseres eller roses for. Det er mulig at vi har fått en klarere og skarpere utstilling denne gang.

Denne utstillingen følger et mønster, den er del av en utstillingsserie som startet i 1986. Man kan godt ønske seg et helt annet opplegg enn det som nå har vært kjørt fem ganger. Man kan spørre: Hva med planlegging, restaurering, rene interiør- eller landskapsarbeider? Dekker vi hele spekteret, blir den faglige bredden større - og de tre arkitektyrkesgruppene vil bli tilfredse. Men vil det bli en bedre utstilling? Det må være legitimt å konsentrere seg om nye bygninger for å få et klarere fokus. Uten at jeg herved vil love at Nasjonalmuseet skal påta seg også å lage femårsutstillinger om planlegging, restaurering, landskap og interiør, så er det klart at alle disse temaene er så omfattede at de fortjener eget fokus.

Norske Landskapsarkitekters forening retter i et brev til Byggekunst og Nasjonalmuseet oppmerksomheten på et annet aspekt ved utstillingen, nemlig at Byggekunst 06/06, utstillingens katalog, bare krediterer arkitektene og ikke nevner involverte landskapsarkitektfirmaer. Her har det vært noe ulik praksis. 1985-90-utstillingen tok med interiør- og landskapsarkitektfirmaer, andre ganger har det ikke vært gjort. Uansett er tanken at dette ikke er ordinære Byggekunst-presentasjoner, men en kortform. Derfor vises det til tidligere presentasjoner (så å si alle har vært vist i Byggekunst eller Arkitekturårboka) med fyldigere krediteringer. Men Byggekunst velger selvsagt hvilken praksis bladet vil ha neste gang bladet skal være utstillingskatalog.

Hver gang det har gått fem år, må vi vurdere om vi skal lage en ny utstilling om norsk samtidsarkitektur og om den skal ha samme opplegg som tidligere. Skal det alltid være 50 bygninger? Er det så mange nye norske bygninger som har interesse for et internasjonalt publikum? Eller bør vi gå i motsatt retning og doble antallet, bli mer landsdekkende, gjøre som svenskene og la det bli en guidebok som favner hele landet? Og er den presentasjonsformen vi har valgt, den rette? Det er mange diskusjoner som skal føres før vi tar fatt på ny. Men jeg tror det uansett er viktig at et internasjonalt og norsk publikum regelmessig får relativt omfattende mønstringer av norsk samtidsarkitektur. Vi føler oss ganske sikre på at de foregående utstillingene har hatt betydning for norsk arkitekturs økte status ute i verden.