Arkitektnytt

Røstvik mener det ikke skal stort mer til enn at et av de store internasjonale utenlandske kontorene orker å løfte sin sak ut av de NAL- og oppdragsgiverrelaterte ankesystemer og inn i rettssalene, så kan NALs prestisjetunge konkurranse-korthus falle sammen, og at det kan bli et stygt skue. Om han har rett i dette, gjenstår å se.

Konkurransekomiteen i NAL og Arkitektbedriftene har det formelle ansvaret for å oppnevne jurymedlemmer og godkjenne konkurranser som NAL deltar i. Komiteen møtes seks ganger i året. NALs konkurransesekretariat er komiteens arbeidende organ.

I Norge ble lov om offentlige anskaffelser iverksatt 01.07.2001. Denne loven skulle først og fremst sikre en rettferdig konkurranse om offentlige innkjøp av tjenester, varer og produkter.

I et demokrati bygges rettferdighet som kjent på lovens juridiske retningslinjer, og loven om offentlige anskaffelser introduserte en ny standard for gjennomføring av alle konkurranser i det offentliges regi. For arkitektkonkurransene medførte dette blant annet strengere krav med hensyn til juridisk korrekthet i forholdet mellom kravspesifikasjon og bedømmelse.

Det er som nevnt NALs konkurransesekretariat som til daglig håndterer arkitektkonkurranser som NAL/Arkitektbedriftene godkjenner, og godkjennelsen konfirmeres ved oppnevnelse av medlemmer til juryene.

Undertegnede overtok lederansvaret for denne komiteen i 2005, tre og et halvt år etter at forskriften trådte i kraft, og innså etter et års tid at kapasiteten og kompetansen i NALs konkurransesekretariat ikke var tilfredsstillende for å ivareta et ordentlig arbeid med, og god kvalitetssikring av, konkurransene som organisasjonene deltok i.

På bakgrunn av dette oppfordret komiteen derfor NALs sittende landsstyre og Arkitektbedriftene allerede våren 2006 om å sette i gang arbeidet med å styrke konkurransesekretariatets kapasitet og kompetanse. (Se også www.arkitektnytt.no 08.01.2008 – Konkurranser og arkitekturens merverdi.)

Det var åpenbart for oss at sekretariatet måtte ha inneha, eller ha tilgang til, god juridisk kompetanse, samtidig som NALs eneste ansatte i konkurransesekretariatet hadde behov for ytterligere kapasitet for å ivareta et tilfredsstillende arbeid med konkurransene.

Dette handler ikke bare om kvalitetssikring og bistand med utarbeidelse av konkurranseprogram, men også om å drive aktivt arbeid for å heve kvaliteten på alle arkitektkonkurranser som gjennomføres i Norge. Komiteen oppfordret også organisasjonene til å drive utadrettet markedsføring av de ”gode” konkurransemodellene, rundt om i landet, med seminarer og trykket informasjonsmateriell.

Lite eller ingen ting av dette er gjennomført i løpet av de siste tre årene. I så måte kan Harald Røstviks noe sarkastiske påstand på arkitektnytt.no 24.09. 2009: too little, too late, være beskrivende for situasjonen.

For sent er det derimot aldri.

Som Per Rygh skriver i innlegget ”NAL styrker konkurransearbeidet”, har NALs nye landsstyre valgt å prioritere konkurransearbeidet høyt. Forhåpentligvis innarbeides også komiteens ønske om bedre og jevnligere kontakt med viktige departementer, og ikke minst Statsbygg, i arbeidet med å utvikle norsk arkitektur i riktig retning, også gjennom konkurransevirksomheten.

Det er svært uheldig at det har tatt for lang tid å innse nødvendigheten av konkurransesekretariatets oppgradering . Samtidig må vi innse at en forholdsvis ny lov, som introduserte helt nye spilleregler, ikke kan innarbeides uten feiltrinn underveis.

I et samfunn som i stadig større grad søker å individualisere ansvar, er det imidlertid i dette tilfellet urettferdig å tildele Per Rygh svarteper, slik Harald Røstvik gjør i sine innlegg på www.arkitektnytt.no. Ansvaret for et oppegående konkurransesekretariat ligger hos NALs landsstyre, og NALs representantskap.

Røstviks nylige angrep på NAL tar blant annet utgangspunkt i klagene på avgjørelsene i konkurransene om nytt nasjonalmuseum, og konkurransene for nytt bibliotek og museum i Bjørvika.

I begge disse konkurransene ble NAL utsatt for et usaklig tidspress, med en urimelig framdrift for kvalitetssikring av konkurranseprogram og kriterier. Konkurransekomiteen ba i den forbindelse NALs landsstyre om å trekke oppnevnte juryrepresentanter i nasjonalmuseumskonkurransen, da vi mente det ikke var grunnlag for å godkjenne konkurransen slik den var utformet.

I Bjørvika startet prosessen uten NALs deltagelse, og etter en lettere opphetet mediedebatt sommeren 2008, etablerte Hav Eiendom og NAL/Arkitektbedriftene et godt samarbeid som jeg mener har resultert i to gode og gjennomførbare vinnerprosjekter.

Klagene som er framsatt i sistnevnte konkurranser oppfattes som usaklige, og er heller et tegn på problemene som kan oppstå når deltagere i etterkant kan spekulere i juridiske forhold knyttet til svært kompliserte prosesser.

Klagenemnda for offentlige anskaffelser (Kofa) vil sikkert ikke få mindre å gjøre i årene som kommer, ei heller med å behandle klager i forbindelse med gjennomføring av ulike typer arkitektkonkurranser. Juridiske irrganger er uransakelige, og vil alltid være gjenstand for visse skjønnsmessige vurderinger. I et slikt landskap er det nesten umulig å forlange fasitsvar.

Heldigvis, og endelig, har NAL nå innsett at konkurranseinstitusjonen må håndteres bedre internt i arkitektorganisasjonene, et viktig framskritt på en av de viktigste arenaene for ervervelse av nye oppdrag for de fleste av organisasjonenes medlemmer.