Arkitektnytt

Distrikts-Norge preges av nedgang i folketallet. Det er en gammel trend. Verst går det ut over bygde-Norges utkanter. Regjeringen utnevnte for en tid siden et utvalg, i kortform kalt «Demografiutvalget» som nylig la fram rapporten «Det handler om Norge – bærekraft i hele landet» (NOU 2020:15). Den delen av rapporten som kanskje har vakt mest oppsikt, så vidt jeg kan observere, er forslaget om at kommunene bør rive falleferdige hus – for at bygda skal se penere ut enn i dag. For lettere å kunne tiltrekke seg innflyttere. Eksempelet er en detalj i et mer omfattende forslag om at vi trenger å utvikle et planleggingsinstrument som også omfatter negativ vekst.

Idéene er langt fra nye. Alt i NIBRs arbeidsrapport 28/76 om «Spredt boligbebyggelse» finner man liknende forslag. Rapporten måtte trykkes i tre opplag og ble i tillegg omformet og utgitt i NIBRs «Plandata», samme år. Med andre ord, ideene ble godt spredt. Allerede for 44 år siden.

I nevnte dokumenter kan du f.eks. lese forslag om at kommunene i sine generalplaner (datidens kommuneplaner) burde kategorisere alt areal utenfor tettbygde strøk etter graden av muligheter for vekst. Inkludert eventuell avfolking. Jeg siterer «Plandata», ark 258.1.03, «Et forslag til plansonetyper med tilhørende bestemmelser»:

(A) De ubebodde områder

(B) Områder hvor avfolking må aksepteres

(C) Områder hvor redusert folketall bør aksepteres

(D) Områder hvor nedgang bør stanses

(E) Vekstområder med eget lokalmiljø

(F) By- og tettstedsnære områder.

Man hadde litt andre styringsmuligheter etter datidens lovverk og «i de muligheter en har til å styre utviklingen fysisk og sosialt ved boligpolitiske virkemidler».

Spørsmålet om negativ vekst / avfolking, omtales slik under pkt. (B):

«Det er et faktum at enkelte grender og bygdelag spredt over hele landet og småtettsteder langs kysten avfolkes. Her bør en først undersøke alle muligheter for å opprettholde et samfunn. Der en etter slike undersøkelser likevel ikke finner muligheter for det, bør en ta konsekvensene av dette og legge opp til en avviklingsplan. Denne må først og fremst være av sosial karakter. Målsettingen må, som i all planlegging, være å sikre en så vidt mulig fullverdig tilværelse for de mennesker problemene angår.

Innenfor bygningslovens rammer bør planen omfatte plan for vedlikehold eller riving av eksisterende bebyggelse og/eller rehabilitering for fritidsbruk. Den delen av generalplan-bestemmelsene som gjelder ny bosetting i en slik sone kan f.eks. ha slik form:

Tomtefradeling for nybygg tillates ikke. Rehabilitering for fritidsformål kan komme på tale. Bygninger som forfaller kan rives av kommunen.»

Det er klart at såpass detaljerte retningslinjer, og ikke minst i tilfeller som dette, også er ladet med sterke følelser. Især hvis de ensidig skal gjennomføres av kommuneadministrasjonen, vil de lett forsterke den konflikten mellom sentrum og utkant som vi finner i så å si alle landets kommuner.

Plandatabladene angående spredt bosatte områder inkluderer derfor også et arbeid fra daværende Norsk Landbruksøkonomisk Institutt (NLI), om «Plankretsmetoden».

Metoden tar utgangspunkt i naturlige grendelag. De blir grunnenheten i den kommunale planlegginga. Planlegginga på dette nivået styres av innbyggerne selv, ut i fra en tankegang om at planlegging man får et eierforhold til, gir mer bærekraftig resultat enn den man opplever som et diktat utenfra. Noe som selvsagt er særlig aktuelt i tilfelle der en i slike planer erkjenner at man må planlegge for grader av nedgang. Kanskje t.o.m. avfolking.

Samtidig bør vi, mener forfatterne, aktivere det faktum at de som bor ute i grendene samtidig har langt bedre kunnskaper om stedets arealressurser, næringsliv og sosiale miljø, enn det man kan etablere i en sentral etat, om den har et aldri så formelt sett godt fagmiljø. En vekselvirkning mellom de to nivåene vil derfor tilføre begge parter noe positivt.

Begge forslagene, altså både det om spredt boligbebyggelse og det om grendetilpasset helhetsplanlegging, ble tiet i hjel. Så vel av landbrukets talsmenn og organisasjoner, som av våre planfaglige miljøer. Derfor også oversett av våre politikere. Det som kunne vært starten på en effektiv bygdeplanlegging ble simpelt hen «lagt i en skuff». En slik planlegging, krevde nytenking, og det passet bare ikke inn i de veletablertes forestillingsverden. Vi arkitekter var for eksempel meget opptatte av å «snakke ned» spredt boligbebyggelse på den tiden.

Men uansett dette begredelige faktum, så kan vi altså slå fast at konkrete forslag om å planlegge for negativ vekst, er gammelt nytt. Også detaljen om offentlig ansvar for rivning av forfalne hus.

Det blir spennende å se om Demografiutvalgets forslag vil føre til en mer aktiv bygdeplanlegging enn de forslagene som ble framlagt for snart 45 år siden.

Røyne Kyllingstad