Arkitektnytt

Jeg skal ikke gå inn i en mulig polemikk mellom Grønvold og McGowan om styrker og svakheter i  utstillingene «Historiens Hus. Norsk arkitektur gjennom 1000 år» (1996–2003) og «Byggekunst. Arkitektursamlingen fra 1830 til i dag» (2014– ). Men jeg vil understreke noen vurderinger som ligger til grunn for den nåværende utstillingen som jeg har ansvaret for: 

Som en del av Nasjonalmuseet, og med økt strategisk satsning på arkitektursamlingen, var det en selvfølge å utvikle en ny fast utstilling med utgangspunkt nettopp i samlingen. Denne er Norges største og viktigste i sitt slag med over 300 000 tegninger, modeller, fotografier og gjenstander fra tiden da den profesjonsutdannete arkitekt begynte å virke her i landet og fram til i dag. Samlingen har sine mangler og er på ingen måte heldekkende (mager på 1800-tallet, lite fra Bergen, spredt på det kontemporære og så videre), fordi den er relativt ny, satt sammen av testamenterte gaver – og stadig oftere i nyere tid – strategiske nyervervelser og komitévurderte innkjøp.
 

Kunst og arkitektur på papir kan bare henge ute i lyset kort tid av gangen uten å brytes ned. Vi ønsket også en utstilling som kunne endres over tid. «Byggekunst» er derfor bygget som en fleksibel ramme slik at objekter kan skiftes ut og fortellingene om norsk arkitektur re-kurateres og aktiveres. I takt med nyervervelser og nye samlings- og forskningsfunn, og i tråd med aktuelle saker, vil innholdet i «Byggekunst» jevnlig fornyes i løpet de neste fire-fem årene. Deretter vil dette visningsrommet planlegges på nytt. 
 

Samlingen består av tegninger og modeller som viser bygninger omtrent slik de kom til å bygges, sammen med en mengde urealiserte ideer, utopiske byvisjoner og utenkelige konstruksjoner. Det var aldri et premiss for oss at «Byggekunst» bare skulle omfatte materiale som representerer «virkeligheten der ute.»  Harald Hals, som i 1934 argumenterte for et «arkitektur- og bygningsmuseum», hevdet, som Grønvold bemerker, at bygninger utgjør viktige historiske dokumenter. Men i samme artikkel formidler også Hals det potensial som ligger i alt det materiale arkitekter produserer «som ikke vant frem (...) hvad skal ikke dette fortelle eftertiden om brytningene i en tid da byggekunsten arbeidet sig fremover» («Et norsk arkitektur- og bygningsmuseum» i St. Halvard 4/1934 s. 135). På samme måte som Hals, ser vi på samlings- og arkivmaterialet som en kilde til ny kunnskap som kan supplere og korrigere etablerte fortellinger. Intensjonen var aldri å forsøke å fortelle en autorisert utgave av «Den norske arkitekturhistorien», eller gi en tredimensjonal miniversjon av etablerte beretninger om den norske bygde virkeligheten. Buchersalens 225 kvadratmeter ikke bare inspirerer til, men tvinger fram en holdning som ikke er statisk, altomfattende og allvitende, om noen skulle mene at dette var museets oppgave. Rommet har sine klare begrensinger, som Bengt Espen Knutsen påpeker.
  

Arkitekturmuseet er et fantastisk smykke av et anlegg: 1830-tallsbygningen, tegnet av Christian Heinrich Grosch, fløyen tegnet av Bucher i 1911 for å huse Riksarkivet, og glasspaviljongen og restaureringsarbeidene som var det siste prosjektet Sverre Fehn fikk gjennomført (2008). I tillegg har museet nå hånd om Villa Stenersen. Vi kan altså stille ut og formidle arkitektur ut fra verk av «de tre store», Grosch, Korsmo og Fehn. Det finnes få av denne kategorien arkitekturmuseer i verden, øremerket, gjennomarbeidet og kvalitetstungt helt ned til minste detalj. Men Knutsen har absolutt rett i at utstillingsarealet er lite. Dette kan riktignok ha sine fordeler for besøkeren: I løpet av en halv dag, kan man få med seg alle utstillingene i de tre visningsrommene, besøke studiesalen eller Norberg-Schulz’ boksamling i 2. etasje og i tillegg spise lunsj i Kafe Grosch, alt innenfor en arkitektonisk og helhetlig museumsopplevelse. 
 

Likevel er plassen for den «permanente ikke-permanente» for liten, og vi kan ikke tilby tilstrekkelig rom for å vise de virkelig store utstillingsproduksjonene. At det var nødvendig å dele Louis Kahn-utstillingen (2012–2013) mellom to visningssteder, peker på et behov Norge aldri har kunnet dekke, å huse de virkelig store arkitekturutstillingene som har best av å oppleves sammenhengende. Det Bengt Espen Knutsen derimot glemmer, er at det nye Nasjonalmuseet også skal gi rom til arkitekturutstillinger. Nasjonalmuseet på Vestbanen vil få omtrent dobbelt så stor visningsplass som de eksisterende fire visningsstedene i Nasjonalmuseet i dag til sammen (Nasjonalgalleriet, Museet for Samtidskunst, Kunstindustrimuseet og Arkitekturmuseet). Avdeling arkitektur, som fortsatt skal holde samling og hus på Bankplassen, bidrar til å utvikle og programmere kjempemuseet på Vestbanen. Den såkalte Alabasterhallen for skiftende utstillinger blir etter planen 2400 kvadratmeter stor. Her kan fra 2020 de store internasjonale, monografiske eller tematiske utstillingene som mange visningssteder i verden konkurrerer om (slik tilfellet for eksempel var med Kahn-utstillingen), få plass. Og vi kan få rom til å produsere våre egne utstillinger innenfor rammer som svarer til de måltall for lux, luftfuktighet, temperatur og sikkerhet som enhver internasjonal og profesjonell samarbeidspart krever. Kan vi etablere budsjetter for å utfolde oss i huset på Bankplassen, i Stenersenvillaen og på Vestbanen, synes framtida å være full av muligheter for Arkitekturmuseet.