Arkitektnytt

Arkitektnytts lesere vil antakelig forstå at hans tilsynelatende saklige innlegg må leses med en viss skepsis. Likevel er hans uthenging av meg, og til dels også MNALs juryrepresentant Siri Rørholt, så vidt skarp og ufin at hans artikkel vanskelig kan stå uimotsagt.

”Rygh dokumenterer på en overbevisende måte at han ikke har lært noen verdens ting”, proklamerer han høylydt og skråsikkert. Det er mulig Lie kan sin juss, men arkitektkonkurranser og offentlige anskaffelsesregler er neppe hans spesialgebet. Derfor unngår han behendig å ta opp til saklig drøftelse sakens egentlige realiteter. I stedet trekker han frem en rekke episoder i løpet av konkurransens gjennomføring og dens etterspill, i den hensikt å stille meg og NAL i et lite flatterende lys.

Lies hovedpoeng er meget enkelt: Programmet krever et bygg på maks 2 etasjer, og da skal utkast på 3 etasjer eller mer diskvalifiseres. Hans begrunnelse er at etasjekravet er å betrakte som et såkalt ”minstekrav” i henhold til regelverket om offentlige anskaffelser, og at manglende oppfyllelse av minstekrav uunngåelig medfører avvisning. De som ikke er enige i dette (som undertegnede), har ikke skjønt noen verdens ting.

Programmets passus om 2 etasjer bygger på tilsvarende bestemmelse i gjeldende kommunedelplan for Kyrksæterøra sentrum. (I parentes bemerket et dokument utarbeidet av sakens hovedperson MNAL Aage Sørli, som også utarbeidet Konkurranseprogrammet!) Av denne fremgår helt klart at kravet er en måte å uttrykke at ny bebyggelse på stedet skal tilpasse seg skala/dimensjoner i den eksisterende bebyggelse. Det er med andre ord ikke etasjeantallet i seg selv som er interessant, men bebyggelsens faktiske høyde.

Setningen om etasjeantall lyder: ”Nytt bygg skal være på ca. 2600 m2 netto areal, og oppføres i maks. 2 etasjer i tillegg til evt. kjeller/sokkel”. Selv om setningen isolert sett kan synes nokså absolutt, er det en rekke forhold som taler imot å betrakte den som noe mer enn et veiledende utgangspunkt.

For det første er setningen plassert på et svært beskjedent sted i programmet, nærmest som en bisetning. Man finner intet om etasjeantall under kapitlene ”Krav til ytre rammer” eller ”Fysisk utforming” som ville vært det naturlige sted. Derimot finner man den på slutten av avsnittet om ”Planlagte tiltak”.

Et annet viktig forhold er at etasjebegrepet ikke er presist definert i programmet. . Faktisk er det slik at Sørlis påståtte 2-etasjers utkast, faktisk også er på 3 etasjer. I og med at han har lagt arbeidslokaler i en underetasje, skal også dette regnes med som en etasje i følge NS3940 og bestemmelsene i TEK, kapittel 4.

Setningen må også sees i sammenheng med resten av programteksten. Her gis stort spillerom for avvik og alternativer, for eksempel: ”Romprogrammet er å forstå som retningsgivende og ikke bindende. De prosjekterende oppfordres til å bruke sin erfaring, innsikt og kreativitet til å foreslå gode løsninger med hensiktsmessig arealbruk.” Om de reguleringsmessige forutsetninger heter det blant annet: ”…arealdisponeringen skal forholde seg til vedtatt kommunedelplan, men om det skulle vise seg å være nødvendig gir konkurransens muligheter for å gå ut over områder avsatt til off. formål.” I tillegg åpner Kommunedelsplanens §10 for å gå ut over angitte etasjetall, under fortsetning av at det utarbeides egen reg.plan eller bebyggelsesplan. Frihetsgraden er med andre ord betydelig.

Og fremfor alt: Overholdelse av etasjeantallskravet er overhode ikke omtalt
i det formelt meget viktige kapittelet ”Tildelingskriterier”. Ei heller inneholder det nokså tynne programmet noen bestemmelse om avvisning som følge av at krav ikke er oppfylt.

Om noen likevel skulle finne at dette er å betrakte som et minstekrav, så er avvisning slett ingen automatisk konsekvens. Selv innenfor de strenge bestemmelsene for offentlige anbudskonkurranser, heter det at avvisning kun skal skje ved ”vesentlige avvik”. Når det gjelder Plan- og designkonkurranser, som det her er tale om, er reglene langt friere og åpner for betydelig grad av skjønn. Dette har juryen helt korrekt gjort, når de har funnet at bygningens reelle høyde er det som bør tillegges vekt, ikke antall etasjer. Å foreslå et bygg på 3 etasjer som på en utmerket måte tilpasser seg skalaen i den omkringliggende bebyggelse (og som faktisk har nokså nøyaktig samme makshøyde som konkurrentens 2-etasjes utkast), kan derfor umulig betraktes som et vesentlig og derfor diskvalifiserende avvik.

Det er også interessant å se hvorledes denne juryeringen forløp. Allerede i juryens første møte kunne de konstatere at hele tre av de fem utkast viste bygg på 3 etasjer, hvilket ytterligere bekrefter at etasjekravet ikke kan forstås som absolutt. Juryen valgte å akseptere alle utkastene, ingen ble avvist. Også Leif Lie var med på den avgjørelsen. Heller ikke da man etter tre møter valgte å la to av utkastene gå videre til bearbeidelse i en ”finalerunde”, var verken Lie eller resten av juryen opptatt av at den ene utkastet var en etasje ”for høyt”. Da er det jo underlig at Lie først i etterkant av konkurransen, når det viser seg at hans sambygding ikke vant, plutselig finner at vinneren må diskvalifiseres. Det mener han faktisk så sterkt at han siden velger å stille som Sørlis kronvitne i den sak han anlegger mot Hemne kommune, Lies egen arbeidsgiver.

Lie forsøker å gi et bilde av en systematisk konspirativ opptreden fra min side. Han viser blant annet til min deltakelse i et hemmelig ”gruppemøte” med kommunens advokat, for å forsøke å få denne til å endre sitt syn i saken. Dette er det rene tøv. Jeg var invitert til dette møtet i Trondheim av Hemnes ordfører, og det som sto på dagsorden var en saklig, grundig forberedelse før den kommende rettssaken. Han latterliggjør meg også for et påstått utsagn om at KOFA ikke vil behandle en sak som denne, til tross for at han er vel kjent med at jeg aldri har avgitt et utsagn med slikt innhold.

Lie er også så ufin at han siterer utsagn fra jurymedlem Siri Rørholt, muntlige utsagn som er fremkommet i den fortrolige situasjon som et jurykollegium utgjør. Slik gjør man bare ikke.

Lie finner det kritikkverdig at jeg gjennom hele saken konsekvent har støttet vinneren og dennes prosjekt, fordi jeg dermed tar standpunkt i en sak der det er interessemotsetninger mellom to NAL-medlemmer. La meg til det bare kommentere at det må være en selvsagt oppgave for NALs onkurransesekretær primært å forsvare en konkurranses rettferdige avvikling, slik det fremgår av NALs gjeldende konkurranseregler. At en av de to involverte medlemmer naturlig nok vil kunne mislike dette, kan umulig være grunn til at NAL skal innta en passiv holdning i slike saker. At en av disse er hjemmehørende i Oslo, den andre i Kyrksæterøra, har selvsagt ikke spilt noen rolle for min opptreden.

Denne saken har mange ingredienser, og flere sider av den er ennå ikke fullt belyst.
Det vil den kunne bli til høsten, i og med at konkurransevinneren L2 Arkitekter har bedt om en rettslig vurdering av sitt krav overfor Hemne kommune om erstatning for uteblitt oppdrag. For noe nytt rådhusbygg i Hemne ser det ikke ut til å bli på lenge.

Per Rygh
Konkurransesekretær i NAL