Debatt

Om mesterlære - en presisering

Barbro Grude Eikseth // PhD-stipendiat ved AHO 26. oktober 2011

I Karl Otto Ellefsens innlegg på Arkitektnytt.no 24. oktober rettes noen kritiske kommentarer til Arkitektnytts dekning av Arkitekturfestivalens utdanningsseminar. Jeg vil her rydde opp i noen uklarheter rundt mitt doktorgradsprosjekt om norsk arkitektutdanning, som kan leses ut av Arkitektnytts artikkel og Ellefsens innlegg. 

Ellefsen skriver: «Jeg klarer ikke å se det faktum at svært dyktige arkitekter underviser ved skjermene, på tegnebordet og i modell-verkstedet på AHO, i 1:1 student/lærer eller for den saks skyld 4:8, som noe problem i denne sammenhengen.»  Her refererer han blant annet til min kritikk av den såkalte «mesterlæremodellen» som jeg skisserte på seminaret. Jeg vil her komme med noen presiseringer knyttet til dette med «mesterlære» som forhåpentligvis kan være oppklarende.

 

For det første er det jeg skriver om mesterlæremodellen ikke spesielt knyttet til AHO, faktisk ikke til noen av de norske arkitektskolene. Jeg refererer her til internasjonal forskning som tar for seg den vanligste pedagogiske modellen som brukes i arkitektutdanningene – «studiomodellen» – som kan sees som en form for «mesterlære». «Mesterlære» brukes her ikke i bokstavelig forstand, men som en generell metafor på et forhold hvor en novise lærer av en mer erfaren person (eller flere for den saks skyld). Læringen foregår i hovedsak «by doing» gjennom prosjektoppgaver, veiledning på tegnesalen og gjennom kjennskap til sentrale arkitektureksempler presentert på forelesninger og ekskursjoner. Mesterlære brukes her som motsetning til en «skolastisk» modell der læringen i hovedsak foregår gjennom bøker, artikler, teoriforelesninger og så videre.

 

For det andre ser jeg ikke mesterlæren som «noe problem», som Ellefsen skriver. Den vil og bør fortsatt ha en sentral plass på arkitektskolene. På utdanningsseminaret påpekte jeg imidlertid på noen mulige svakheter ved modellen som det er viktig å være klar over. Dette har jeg tidligere skrevet om blant annet i artikkelen «Kunnskapen forblir uartikulert», i Arkitektnytt nr. Nr. 5 (2010). 

 

Mine kritiske perspektiver knyttes altså ikke spesielt til utdanningen ved AHO. På seminaret stilte jeg spørsmål om hvordan studiomodellen kan videreutvikles for å kompensere for de svakhetene som finnes. Det regner jeg med alle arkitektutdanninger i utvikling er interessert i å reflektere over.

 

Barbro Grude Eikseth er sivilarkitekt MNAL og PhD-stipendiat ved AHO.