Om kvalitet, kvantitet og egnet fremferd
Etter en omfattende og demokratisk prosess i NAL, der både OAF og alle de øvrige lokalforeningene har vært godt inkludert, er det nå på tampen kommet inn et alternativt kandidatur for vervet som NAL-president, fremmet av kandidaten selv gjennom enkeltpersoner i hans krets. Det er forsåvidt greit at slike fremstøt gjøres. Men man spørre seg om det ikke ville vært i alles interesse at dette fremstøtet hadde vært holdt innenfor de ordinære prosessene som NAL og dets lokallag legger til grunn for en god avgjørelse i saken.
Særlig virker det usympatisk at denne ”kampen på tampen” bygger på en mistenkeliggjøring og miskjennelse av NALs kandidat. Jeg vil tro at et såpass aggressivt engasjement for å lede NAL må forstås dit hen at det å tape i fellesløpet med sine konkurrenter har vært utålelig. Å gå videre ut i pressen med sitt selvproklamerte kandidatur gjennom et angrep på NALs valgte kandidat fungerer destruktivt. I NAL sine prosesser for kandidaturer fremmer medlemmer og lokallag sine forslag med begrunnelser i de kvalitetene deres kandidat positivt måtte ha. Å fremme negativ omtale av andres kandidater har da ikke vært aktuelt.
Mistenkeliggjøringen og miskjennelsen av NALs kandidat har vært koblet til en type skremselstaktikk, der det påstås at NALs kandidat har manglende kapasitet til å drive arkitektursaken i en økonomisk tøff tid. Jeg tror vi alle deler en bekymring for dagens økonomiske situasjon. Man kunne like gjerne sende denne type argumentasjon tilbake og hevde, dersom man mener at nettopp etteranmeldte kandidat ikke har de riktige kvalifikasjonene for presidentvervet, at det spesielt nå under vanskelige tider er svært viktig at sist anmeldte ikke får jobben. Man skal ikke se bort i fra at det er relativt mange, også her i Oslo, som kunne ha brukt dette ”skremselsargumentet” denne veien, bare så det er sagt.
Noe av miskjennelsen har vært begrunnet i at NALs kandidat ikke vil kunne håndtere vervet praktisk med bosted i Bergen. Jeg tror dette argumentet nå er parkert godt 100 år tilbake i tid.
At NAL finner sin nye president utenfor Indre Krets Oslo er et sunnhetstegn. Dersom arkitekturfaget i Norge skal styrkes er det viktig å få bredden med på laget. Landet er stort og det er et fantastisk potensial i kombinasjonen av lokalt engasjement og felles perspektiv. Ser man til et arkitekturbevisst land som Sveits blir man overveldet over hvordan faglig styrke, identitet og strategi er koblet til selv små lokalsamfunn. Jeg ville tro at også etablerte kontorer i Oslo finner det interessant å være del av en landsdekkende arkitekturbevegelse.
Miskjennelsen har også vært begrunnet i at NALs kandidat ikke har organisasjons- og ledererfaring, mens etteranmeldte skal ha dette i fullt monn. Jeg vil hevde at det er vesentlig her å tenke kvalitativt og ikke kvantitativt. NALs presidentkandidat har gjennom ledervervet i BAF vist enestående faglig engasjement og organisatorisk styringsevne. I løpet av hennes virke har hun klart å mobilisere alle generasjoner og type aktører i byen, både privatpraktiserende arkitekter, medier, politikere og kommunale fagpersoner. Under BAFs jubileumsmiddag i mektige Håkonshallen høstet hun spontan og lang stående applaus. Hun kvitterte med å takke rolig og vise til sine medarbeidere i styret og alle dets medspillere. Det hele var faktisk ganske sterkt.
På den andre siden ville jeg tro det kunne være klokt å være seg bevisst hvordan etteranmeldte kandidats lederstil og organisasjonskapasitet har fungert kvalitativt, for eksempel i hans forrige jobb ved KHIO. Muligens er det nettopp dette valgkomiteen har gjort.
Som medlem i OAF og del av en landsomfattende arkitekturbevegelse, håper jeg landets representanter velger sivilarkitekt MNAL Kjersti Nerseth til vår kommende president.