Arkitektnytt

Et tilbakeblikk på historiske eksempler forteller at slettene er det foretrukne utgangspunkt for karrébygging. Det er ikke bare tilnærmet horisontale sletter som i Kristiansand og Trondheim, men også jevnt skrånende som i Kvadraturen og på Torshov i Oslo. Men sletters åpenhet for utstrekning i alle himmelretninger – opprinnelig også av vårt beste jordbruksland – er tydelig fortrukket.

I Bergen –  anerkjent som en av de mest ”urbane” norske byene – er karréer henimot fraværende i den elde bebyggelsen. Uten tvil skyldes det langt på vei de topografiske vilkårene. For å kunne ferdes i fjellsidene – hvor boligene lå med kortest mulig avstand til havnen og arbeidsplassene – måtte veier i stor utstrekning følge landskapet og legges i slyng. Først i 1850-årene får Bergen – etter brann og ved inngangen til industriell tid – en rutenettsplan som omfatter en del av sentrumsområdet, men som først og fremst lå ut over de tidligere gressmarkene på vestsiden av byen. Noen steder i Bergen med noenlunde jevnt terreng finner vi yngre rutenettsplaner med delvis meget smale kvartaler fulle av trehus rygg i rygg og andre med større murgårdskarréer. Stavanger byr på mange analoge trekk med Bergen, og i begge finner vi den livligste ”urbaniteten” i strøk med utpreget middelalderske strukturelle trekk.

Flere historiske eksempler viser også karréene som rene boligkarréer uten den myldrende funksjonsblandingen som forfatteren tydeligvis mener er kjennetegnet på godt byliv. Dvs. at karré i seg selv ikke er garanti for ”urbanitet”. Men i mange av dem myldret den trangbodde tallrike industriarbeiderbefolkningen.

Drøftingene vil antagelig være mer konstruktive om man bruker ordet urban i tråd med vanlig språkbruk, nemlig bymessig. Å stille by– og boligkvalitet opp som motsetninger fortoner seg for meg som lite konstruktivt. Det kan også være verdt å huske at karré er en form som ikke sjelden ble brukt til å bygge festninger.

Les første del i Arkitektnytts karré-reportasje her.