Arkitektnytt

I omtalene av de tre prosjektene – en utstilling med Snøhetta, en bok om Kristin Jarmund og den nordiske utstillingen på Veneziabiennalen 2008 – tok jeg blant annet opp følgende problemstillinger: Publikums tillit til museets faglige selvstendighet, leserens mulighet for kildekritikk i samtidsmonografien og Arkitektur-Norges deltakelse i internasjonale fagdebatter. Jeg vil foreslå å starte i disse temaene, heller enn i enkeltformuleringer, om vi skal bringe denne debatten videre. Ved å sette disse tre uavhengige kritikkene sammen – noe som riktignok skaper et litt omstendelig utgangspunkt for både debatten og mitt innlegg her – har Grønvold interessant nok også fått disse temaene til å kretse rundt det samme. 

 

Nasjonalmuseets selvstendige stemme

 

Museet har makt. En separatutstilling av et arkitektkontor på et nasjonalmuseum er både en form for samtidshistorieskriving, en innlemming av kontoret i den norske arkitekturkanonen og samtidig en profilering av et kommersielt foretak. Man må som arkitekturkuratorer derfor trå ekstra varsomt og bruke sine kilder kritisk. Spesielt fordi man ikke som i kunsten viser originalverk, som er åpne for publikums egen fortolkning, men gjennom representasjonen – den visuelle og tekstlige formidlingen – også uunngåelig skaper en verdiladet lesning av verkene. I Snøhetta-utstillingen var store deler av formidlingsapparatet i utstillingen ikke bare basert på, men også hentet direkte fra en bok redigert av arkitektene selv. Jeg syntes da – og synes fortsatt – det var helt galt å legge så vesentlig vekt på arkitektenes egne forklaringer, argumenter, bilder og formuleringer i formidlingen. Grønvold hevder derimot overraskende at Nasjonalmuseets stemme er ivaretatt gjennom produksjon av utstillingselementer, omvisninger og en introduksjonsfolder. Men hvis kuratorens jobb ikke inneholder verken forskning eller ny, kritisk kunnskapsproduksjon, hører den da hjemme på et museum? Muligens hører den heller hjemme på et arkitekturgalleri eller -senter, altså visningssteder uten verkssamling eller mandat om forskning og historieforvaltning.

 

Jeg deler Grønvolds syn på at en separatutstilling selvfølgelig må få arkitekten i tale. Men premissene for og perspektivet på denne samtalen må settes av museet – kildekritikk er også her et stikkord. Min oppfordring til museet er å eksperimentere mer med det vanskelige formatet som museumsseparatutstillingen er, og forsøke å finne balansen mellom dialog og den kritiske distansen som er nødvendig for å unngå at museet blir et rent talerør for andre. Da bør det også vurderes om det stadige samarbeidet med UD, der mange av Nasjonalmuseets utstillinger produseres for å sendes videre som norgesreklame verden rundt, muligens står i veien for en slik ambisjon. Ikke bare ser dette samarbeidet ut til å begrense utstillingsformen til et ganske ensformig utstillingssystem av pakkeklare bokser, men det skaper kanskje også en forventning om en bestemt type bekreftende formidling? 

 

Internasjonal dialog

 

Teksten «Arkitekturnasjon uten ambisjoner?» handlet om hvordan Norge forholder seg til en internasjonal fagdebatt på Veneziabiennalen. I 2008 oppfordret biennaletematikken helt eksplisitt til ikke å vise enkeltbygg og enkeltarkitekter. I stedet ønsket man å samle problemstillinger fra arkitekturmiljøer verden over som satte nettopp bygningsproduksjon i et større perspektiv. Den danske paviljongen hadde for eksempel en ambisiøs satsing på bærekraftig byutvikling, USA fokuserte på arkitekters arbeid med immigrasjon og slumdannelser i grenseområdene mot Mexico, og Russland fokuserte på det økonomisk-politiske spillet om eiendom i Moskva. Jeg synes fortsatt det var en forspilt mulighet når Norge, representert ved Nasjonalmuseet, i denne sammenhengen valgte å vise en separatutstilling istedenfor å gå aktivt ut og lete frem relevante, overraskende og kanskje til og med provoserende problemstillinger blant fag- og forskningsmiljøer i Norge.

 

Desto viktigere: Jeg vil gjerne gjenta oppfordringen i min over to år gamle kritikk om en påtrengt time-out for «det offentlige arkitektur-Norge: [...] Hvorfor deltar vi på Veneziabiennalen? Har vi noe å bidra med, og noe vi vil ha igjen? Har vi noen arkitekturfaglig agenda?» Disse spørsmålene er like relevante i år som den nordiske paviljongen igjen hadde produsert et malplassert og lite ambisiøst prosjekt. Den nye avdelingslederen for arkitektur ved Nasjonalmuseet har heldigvis varslet at hun ønsker å revurdere bidragsformen. Jeg vil oppfordre til at denne dialogen ikke tas på bakrommet, men favner bredt i den norske arkitekturoffentligheten. 

 

Kildekritikk

 

Til teksten «Uten motstand» mener Grønvold at det er urimelig at jeg gjorde et poeng ut av at det ikke er redegjort for hvem som har redigert og finansiert boken Kristin Jarmund, en bok utgitt på Pax forlag i serien Norske Arkitekter. Jeg presiserer i begynnelsen av min kritikk at denne boken reiser noen spørsmål om samtidsmonografien generelt, fordi den er eksempel på en type arkitekturmonografier som gjør det uklart hvem som er avsender, redaktør og finansiell bidragsyter. Dette handler ikke om å «trette leserne» med uvesentlige fakta, men noe som for den erfarne redaktør og historiker Grønvold er velkjent, nemlig kildekritikk. Jeg leser boken og de tekstlige bidragene annerledes om de er bestilt, betalt og eventuelt redigert av arkitekten, enn hvis det er gjort av en uavhengig redaksjon med ekstern finansiering. Boken Snøhetta Works, som er nevnt over, gjør det for eksempel enkelt for meg som leser: I kolofonen redegjøres det tydelig for arkitektenes rolle, blant annet som redaktører.

 

Istedenfor å harselere med at det ville vært en «internasjonal nyvinning» om det ble gjort klart at boken er medfinansiert av den omtalte arkitekten, vil jeg oppfordre Grønvold som redaktør til å bidra til en så positiv nyvinning. En slik praksis ville gjort det lettere for både nåværende lesere og fremtidige historikere å vurdere innholdet i boken. 

 

Nasjonalmuseets troverdighet

 

Til slutt vil jeg ta opp to nye og muligens ganske alvorlige problemstillinger som reises av seniorkuratorens innlegg. Det dreier seg om utstillingen om Kristin Jarmund som stod i Nasjonalmuseet i flere uker, samtidig med bokslipp av monografien Kristin Jarmund. I forrige Arkitektnytt forteller altså Grønvold at en privat utstilling, initiert og betalt av en arkitekt, presenteres i Nasjonalmuseet som et reklamestunt for en bok som også er redigert av Nasjonalmuseets seniorkurator – på privaten, uten at Nasjonalmuseet er involvert i verken utstilling eller bok. Dette krever en redegjørelse fra Nasjonalmuseet: Anser man det virkelig som uproblematisk at avdelingslederne bruker museet som en fri scene for sine private, kommersielle prosjekter?

 

Omstendighetene rundt denne utstillingen blir enda mer problematiske: Nasjonalmuseets seniorkurator synes det er rart at jeg trodde at Kristin Jarmund-utstillingen var produsert av Nasjonalmuseet (som om det skulle være selvinnlysende at utstillinger i Nasjonalmuseet ikke var produsert av museet selv). Likevel forteller han altså at denne samme utstillingen har turnert verden rundt – «i UD/Nasjonalmuseets regi [min utheving]». Betyr dette at museet brukte sine sårt tiltrengte ressurser på å administrere turneringen av en privat reklameutstilling som de ikke har produsert selv? Hvis jeg forstår Grønvolds beskrivelse riktig, er dette et svært alvorlig ansvars- og ressursmisbruk. Her må Nasjonalmuseet oppklare situasjonen og svare for hvordan dette i så fall var mulig – og ikke minst om dette fortsatt foregår. 

 

Videre debatt

 

Jeg vil først og fremst oppfordre Nasjonalmuseet til å oppklare samrøret rundt personer og ressursbruk i det ovennevnte tilfellet, gjerne som en egen sak. Og jeg regner med at nye ideer for organisasjonsform for Veneziabiennalen uansett snart vil luftes i en annen sammenheng (det er bare halvannet år til neste gang). For å fokusere debatten videre, vil jeg derfor foreslå at museet/Grønvold utdyper refleksjonen rundt separatutstillingen og mulighetene for en mer kritisk kurateringsmodell som kan sikre faglighet og etterrettelighet.