Debatt
Om det «urbane» på Tullinløkka
Sven Erik Svendsen
7. april 2006
«Urban» er trolig superlativet som er mest brukt av tilhengerne av den grønne frosken og tilliggende herligheter på Tullinløkka. Umiddelbart er det viktig å presisere at denne ytringen ikke på noen måte er ment som et innlegg i feiden om direktør Nordgrens omlegginger av Nasjonalmuseet og froskens liv og levned i Oslo sentrum.
Her skal det for det meste dreie seg om hvor vellykket denne ordbruken er. Dersom ordbøkene kan godtas, betyr urban blant annet sivilisert, som igjen kan utlegges som det å ta hensyn til andre. Det er det en må gjøre dersom en skal få et brukbart og ikke for plagsomt byliv – og burde sånn sett også gjelde bygningsutforming. Frosken er en pneumatisk konstruksjon.
Dette var en typologi – som det nå heter mer (kvasi)profesjonelt – som dukket opp rundt Archigram i 60- åra, og som har overlevd i utallige haller verden over. Den grønne utgaven i Oslo er entusiastisk – og selvsagt ganske provinsielt – applaudert som et sprudlende og nesten genialt byggekunstinnslag. Slike påfunn kan være på sin plass i visse høve, men karakteriseres best som bygninger med bare baksider. Og det stemmer – eller stemte siden nå lufta er ute – også for frosken: rent bortsett fra en litt bortgjemt inngang, var fasadene utgjestmild syntetisk duk og barduner for resten. Ved siden av all slags skrammel og bråkete tekniske innretninger.
Sirkus er fascinerende som fenomen og bygningstype. De finnes i mange byer – og mest spektakulært i Moskva – som permanente bygninger, men i den temporære utgaven er det meget vanskelig å hevde at de representerer en særlig byvennlig utforming. Sirkus – og frosker – aksepteres faglig og politisk bare på midlertidighetserklæringer.
Den andre og litt mer permanente bygningen, som ble verdenskjent et par dager på grunn av en helt utrolig materialvalgsprosedyre og ytterkledning i tropisk og ulovlig treverk, er av uransakelige grunner hevet flere meter over gatenivå. Styltetilværelsen vanskeliggjør tilgjengeligheten, noe som i seg selv er interessant i tider med meget stor offentlig oppmerksomhet rettet mot universell utforming. Midt i byen blir det her et rom på bakken som er helt ubrukbart til omtrent alle tenkelige formål; et meningsløst og avvisende sted som ikke tar hensyn verken til naboskap eller til vanlige bybrukere. Som altså var en definisjon på det urbane.
Nå er utlysningen av den tredje konkurransen på gang, og bare gudene må vite hvor lang tid politikere og byråkrater vil bruke på vedtak og finne penger til gjennomføring. I mellomtida må vi leve med det temporære på Tullinløkka, og det ville være å håpe at urbanistene i og utenfor museet makter å få til en bybruk – med og uten dukkehus – som i utforming og bruk blir litt mer urban.
Dette var en typologi – som det nå heter mer (kvasi)profesjonelt – som dukket opp rundt Archigram i 60- åra, og som har overlevd i utallige haller verden over. Den grønne utgaven i Oslo er entusiastisk – og selvsagt ganske provinsielt – applaudert som et sprudlende og nesten genialt byggekunstinnslag. Slike påfunn kan være på sin plass i visse høve, men karakteriseres best som bygninger med bare baksider. Og det stemmer – eller stemte siden nå lufta er ute – også for frosken: rent bortsett fra en litt bortgjemt inngang, var fasadene utgjestmild syntetisk duk og barduner for resten. Ved siden av all slags skrammel og bråkete tekniske innretninger.
Sirkus er fascinerende som fenomen og bygningstype. De finnes i mange byer – og mest spektakulært i Moskva – som permanente bygninger, men i den temporære utgaven er det meget vanskelig å hevde at de representerer en særlig byvennlig utforming. Sirkus – og frosker – aksepteres faglig og politisk bare på midlertidighetserklæringer.
Den andre og litt mer permanente bygningen, som ble verdenskjent et par dager på grunn av en helt utrolig materialvalgsprosedyre og ytterkledning i tropisk og ulovlig treverk, er av uransakelige grunner hevet flere meter over gatenivå. Styltetilværelsen vanskeliggjør tilgjengeligheten, noe som i seg selv er interessant i tider med meget stor offentlig oppmerksomhet rettet mot universell utforming. Midt i byen blir det her et rom på bakken som er helt ubrukbart til omtrent alle tenkelige formål; et meningsløst og avvisende sted som ikke tar hensyn verken til naboskap eller til vanlige bybrukere. Som altså var en definisjon på det urbane.
Nå er utlysningen av den tredje konkurransen på gang, og bare gudene må vite hvor lang tid politikere og byråkrater vil bruke på vedtak og finne penger til gjennomføring. I mellomtida må vi leve med det temporære på Tullinløkka, og det ville være å håpe at urbanistene i og utenfor museet makter å få til en bybruk – med og uten dukkehus – som i utforming og bruk blir litt mer urban.