Arkitektnytt

«De ligger, spør du meg, med brukket rygg etter innføring av New Public Management.»
– «Det er lenge siden Bergen har hatt en byplantradisjon.»
– «Det å jobbe med konsepter synes helt ukjent for Bergen kommune. Og da jobber vi ikke med mange problemstillinger på en gang, men med det store grepet. Det er det ingen som får til.»
– «Billigste aktør fikk planen.»
 

Jeg vet ikke om dette er representativt, men det er litt nedslående lesing, og jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke i posisjon til å uttale meg på vegne av planavdelingen. Jeg vil likevel peke på at kommunen har etablert en ny byplantradisjon i samsvar med kompaktby-konseptet, som igjen er i samsvar med EUs ESDP-strategi for en bærekraftig byutvikling. En tidligere tradisjon, basert på feltutbygging og byspredning, er erstattet med 37 fortettingsområder langsetter kollektivkorridorer.

Hvis ikke dette er et stort grep og en ny byplantradisjon, så vet ikke jeg. Det mente i alle fall miljøvernminister Solhjell da Bergen kommune mottok Statens miljøpris i 2013. Kommunen tar ansvar for å utarbeide reguleringsplaner for de største og mest kompliserte fortettingsområdene, og bruker i stor grad konkurranser, i form av parallelle oppdrag, i disse prosessene. Her får byens fagmiljø, herunder arkitektene, anledning til å bidra. Jeg kjenner ikke til at konsulenter blir valgt kun med bakgrunn i billigste tilbud.
 

Det er godt mulig at planer og prosesser kunne og kan gjennomføres på en bedre måte, faglig og prosessuelt. Vi står imidlertid ovenfor en formidabel utfordring når vi skal lage rekker av småbyer langsetter bybanen. Om resultatet blir som perler på en snor, eller halvhjertede forsøk preget av den eneste overlevde ismen, dispensasjonismen, gjenstår å se.

En kan alltids drømme om øyeblikk der arkitekten med stor A tar det store suverene grepet. Realiteten er at byen er en svært kompleks affære som krever tverrfaglighet, og hvor arkitektene er en av mange aktører. Kommuneplanens samfunnsdel 2016, som ble utarbeidet av planavdelingen og enstemmig vedtatt av bystyret, viser kompleksiteten i det å drive samfunnsplanlegging.

Dersom fremtidens Bergen får middelmådig eller dårlig byplan og arkitektur som resultat, vil ettertiden ha liten interesse av hvem som en gang skyldte på hvem. Det er byen som skaper seg selv og byen det er vi det, her og nå. Noen har sagt meg at i Drammen, der er de flinke til å snakke hverandre opp, frem og gode. En gang var Bergen et forbilde for Drammen.

 

Som arkitekt i kommunen har jeg arbeidet for å fremme arkitektenes anseelse og posisjon. Det har ikke alltid vært lett, og det skyldes ikke en konspirativ motvilje mot arkitekter, men mangel på kvalifiserte søkere. I Bergen kommune er det i dag færre arkitekter i ledende stillinger enn i andre norske storbyer. Dette bør være et tankekors for byens arkitektstand og utdanningsinstitusjon. I stedet for å stille seg utenfor det offentlige, hadde det kanskje vært en idé søke seg innenfor. I disse dager blir det annonsert etter nye direktører for bymiljøetaten og plan- og bygningsetaten. Det hadde vært storartet med en visjonær og kvalifisert arkitekt i slike posisjoner, om han eller hun finnes.
 

I løpet av de 25 årene jeg har arbeidet i kommune-Norge, nesten en mannsalder, har plansystemet blitt stadig mer omfattende og komplekst. Ulike former for utredninger opererer med egne logikker og språk. I boken Byplanen viser jeg til dette som et samfunnsproblem, at vi har bevilget oss langvarige og ofte utmattende prosesser, og at den viktigste delen, den kreative, blir marginalisert. Da Richard Florida lanserte ideen om Den kreative klassen, var det neppe revisorene han hadde i tankene. Det er ikke det kommunale fotfolket som står bak prosessmylderet, men det er vi, som offentlighetens førsteskanse, som må fronte systemet med stor S. Da er det kanskje fristende å ta mannen i stedet for ballen?
 

For egen del bruker jeg nå ressurser på å bygge opp en ny tverrfaglig og byrelatert master i areal og eiendom ved Høgskolen i Bergen. Det å kombinere arealplanlegging og eiendomsforvaltning er en erkjennelse av hvor viktig det er å forstå drivkreftene bak, og de juridiske rammebetingelsene rundt by-
utviklingen, dersom en skal ha mulighet for å påvirke byutviklingen til det beste for den enkelte og bysamfunnet. Innen temaet areal, blir det mellom annet undervist i bærekraft, arkitektur- og byplanhistorie, utforming av gater og plasser, stedsanalyser, plan- og bygningsloven, konflikthåndtering med mer. Arkitekter er velkomne til å søke. En kunnskapstung undervisning trenger kreative hoder.

 

Hans-Jacob Roald