Arkitektnytt

På sine Facebook-sider mener sentrale personer i Arkitekturopprøret (AO) at noen former for moderne arkitektur kan føre til sykdom og uhelse. AO er en folkebevegelse som fremmer en viss form for fasadeestetikk i moderne arkitektur og byutvikling. Med sine 29 400 følgere på Facebook og 65 000 følgere på Instagram er AO blitt en toneangivende, populistisk bevegelse. De ønsker å bli tatt på alvor. Og det er det vi gjør her.

AO har mye for seg, og vi er enige i at mye ved moderne arkitektur og byutvikling bør problematiseres. Men vi er usikre på hva den reelle intensjonen til AO er. For uansett hva de måtte legitimere opprøret med i sine vedtekter, er det et faktum at så å si alt det de publiserer på kontoene sine, består i å sammenligne en moderne (underforstått: uestetisk) med en klassisk (underforstått: estetisk) fasade.

Å redusere arkitektur til kun et spørsmål om fasader er å banalisere debatten. Når de i tillegg skyver bekymringer om sykdom og uhelse foran seg for å legitimere slike poster, og dermed gjør en viss type arkitektur ikke bare uestetisk, men usunn og dermed umoralsk, er det også et anliggende for medisinerne. Å gjøre estetikk til et spørsmål om moral er for så vidt en debatt vi ønsker velkommen. Men om AO ønsker å bli tatt på alvor, er det viktig at det faglige – både det medisinske, moralfilosofiske og det arkitektfaglige – holder vann.

For stemmer det at arkitektur kan føre til sykdom og uhelse? Det virker intuitivt sant – vi har alle erfart at visse former for boliger gir oss kroppslig velvære, men også at andre typer boliger kan gjøre oss urolige og stresset. Men hva er det faglige belegget for at en slik følelse kan føre til faktisk sykdom?

I ett av flere eksempler på hvordan AO ordlegger seg, kan vi blant annet lese at det finnes «en større mengde forskning som har dokumentert at stimulifattige miljø skader hjernens utvikling. Å vokse opp i slike omgivelser er forbundet med blant annet lavere intelligens og økt sårbarhet for schizofreni og andre psykiske lidelser» (Arkitekturopprørets Facebook-side 15.01.22)

Som belegg for koblingen mellom stimulifattige miljø og schizofreniutvikling vises det til en artikkel fra arkitekturmagasinet Metropolis. Denne teksten handler om hvordan ørreter og mus som vokser opp i miljøer uten komplekse sanseinntrykk (i «minimalistiske» vanntanker), utvikler mindre hjerne og mindre komplekse hjerne-nettverk sammenlignet med ørreter og mus som lever i mer visuelt komplekse miljøer (i vanntanker med grus i bunnen av tanken). Teksten nevner aldri med et ord sykdomsutvikling hos mennesker generelt, eller schizofreni spesielt. Og selv om vi ikke kan avkrefte at det faktisk finnes en sammenheng, vil de fleste være enig i at det er langt fra ørretens og musens hjerne til menneskelig sykdom. Det vil vel også AO være enig i, de tar jo titt og ofte til orde for at moderne arkitektur skal være forskningsbasert.

I medisin er det ingen klar enighet om hva sykdom er. Medisinen klassifiserer derfor ofte noe som sykt av rent pragmatiske grunner ved at det kan utløse rettigheter (for eksempel rett til behandling eller rett til sykepenger) eller plikter (smittevern). Men sykdomsklassifikasjonene handler også om å kunne forklare og forstå sykdom, som igjen har vært brukt og misbrukt av ulike aktører til å plassere skyld.

I kjernen av medisin ligger det derfor alltid et verdispørsmål. Å hevde at noen, for eksempel arkitekter som tegner en viss type fasade (her: en form for modernistisk fasade, ifølge AO), er med på å kunne skape sykdom (schizofreni), er derfor alvorlig og bør belegges langt bedre enn det som er gjort til nå. Hvis ikke er det nærliggende å tolke de helsemessige og moralske argumentene som et fikenblad for Arkitekturopprørets estetiske korstog.

Overordnet tror vi det vil være svært vanskelig å frembringe studier som kan si noe om arkitekturens påvirkning på sykdom. Metodologisk vil det være utfordrende å bli enig om hvilke typer arkitektur som skulle regnes som så «stimulifattige» at de måtte inkluderes i en studie. Men mer grunnleggende vil det være en utfordring å gjøre de nødvendige justeringene som skal til for å utelukke andre – og mer plausible grunner – til sykdomsutvikling.

Særlig relevant er det å se om effekten av «stimulifattige miljøer på schizofreniutvikling» forsvinner når sosioøkonomiske faktorer som lav inntekt og lav utdanning vektes inn i forklaringsmodellene. Kan det være at områder med lav inntekt også har hus som vurderes kvalitativt dårlige? I tilfelle bør AOs søkelys rette seg fra fasade til politikk – skal de nå målet om en arkitektur som ikke gjør folk syke.

Videre: Hvis hensynet til folks ve og vel virkelig er det som driver AO, bør de være seg bevisst hvordan de omtaler spesifikke boliger i Norge, særlig hvis de antyder at det å vokse opp i – eller rundt – disse boligene kan føre til sykdom. Vi vet veldig godt at måten et fenomen kontekstualiseres og rammes inn på, vil ha store føringer på hvordan vi oppfatter fenomenet. Noceboeffekten, som er de effektene vi kan påvise ved en negativ forventning til egen helse, er veldokumenterte – og svært sterke – effekter. Hvis vi stadig får høre at området eller bygget vi bor i gjør oss sykere, så legger det en stor fysiologisk føring på oss – og vi vil erfaringsmessig føle oss sykere – uten at det nødvendigvis medfører riktighet.

Til slutt: Det er noe tidstypisk hvis arkitektur – som nok en profesjon i samfunnet – retter oppmerksomheten mot sykdom og uhelse. Vi lever allerede i en sterkt medikalisert verden, hvor søkelyset på sykdom og uhelse dominerer stadig mer. En arkitektur som blikket mot dette vil til syvende og sist bidra til å forsterke ideen om at det vi mennesker bør orientere oss mot, er det syke.

Hvis det virkelig er slik at AO (og arkitekturen generelt) ønsker en helsefremmende arkitektur – noe vi støtter fullt ut – tror vi det er hensiktsmessig å snakke om arkitektur nettopp fra helseperspektivet, og ikke fra sykdoms- eller uhelseperspektivet, og dessuten forholde seg til arkitektur som noe mer helhetlig enn hvordan ytterveggene ser ut. Med andre ord forkaste målet om en sykdomsreduserende arkitektur, og heller rette seg inn mot arkitekturens forutsetninger for og forpliktelse til å lage boliger som fremmer god helse – som kanskje når alt kommer til alt handler om hva som fremmer det gode liv?

Det er i så fall et arkitekturopprør vi kan stille oss helhjertet bak. For det gode liv handler som kjent om veldig mye mer enn fasade.

Andreas Saxlund Pahle
fastlege og spesialist i allmennmedisin

Magnus Ravlo Stokke
student på AHO