Arkitektnytt

Som «bærekraft»-representanten i NALs forrige landsstyre hadde jeg hovedansvaret for den avgjørelsen som til sist ble vedtatt av landsstyret – den står jeg hundre prosent inne for, og min begrunnelse er som følger:

Det jeg her vil imøtegå gjelder de konkurransetekniske forholdene, og landsstyrets vedtak. Det vedtaket står det forrige landsstyret enstemmig bak.

Jeg var i likhet med mange andre på krigsstien da jeg hørte om konkurransens resultat. Var det nok en gang en konkurranse som inviterer til bærekraft som har glemt bærekraft den dagen premiene skal deles ut? Landsstyret inviterte juryen inn for å høre deres begrunnelse, og leser man juryens begrunnelse, så står det meste der. Juryen har ikke gitt en førstepremie, men to andrepremier ut fra at det etter deres mening ikke var én enkelt besvarelse som på tilfredsstillende måte svarte på konkurransen. Juryen hadde selv bestilt SINTEF-beregningene, de kjente til tvilen omkring «Urban Energy», og hadde selv sterke diskusjoner omkring dette utkastet. De valgte likevel å stå enstemmig bak avgjørelsen. Denne gjennomgangen med juryen viste at de hadde gjort et faglig sett grundig og velfundert arbeid. De hadde i høyeste grad tatt konkurranseprogrammet på alvor – og de var kvalifisert til å gjøre det arbeidet de gjorde. Jeg har derfor fremdeles full tillit til at juryens avgjørelse er en bevisst avgjørelse.

Hva kunne/skulle så landsstyret gjøre? Våre muligheter var etter min mening som følger:

1. Vi kunne ha disket Urban Energy fordi det var tvil om at den oppnådde konkurransens målsetting om 80kWh/m², dvs. noe à la en dopingprøve i etterkant av medaljeutdelingen.

2. Vi kunne ha underkjent juryen på grunn av manglende kompetanse og bedt om en ny juryering.

Alternativ 1 ble utelukket, da den tredje evalueringen egentlig konkluderte på samme måte som juryen allerede hadde gjort, dvs. ved å la tvilen komme Urban Energy til gode. Den reiste de samme problemstillingene som de andre fagmiljøene hadde påpekt. Alternativ 2 var heller ikke aktuelt fordi juryen i høyeste grad har hatt et svært bevisst forhold til sine valg - og de innehadde en kompetanse som tilsier at avgjørelsen er fattet med et høyst kompetent faglig grunnlag. Det er heller slett ikke sikkert at et annen, uavhengig oppnevnt jury hadde kommet til noen annen avgjørelse.

Det er faktisk slik at juryer, når de først er oppnevnt, jobber helt selvstendig, det er ingen andre som påvirker deres valg – de er suverene. Etter at juryen er oppnevnt har NAL ingen myndighet til å overprøve avgjørelsen de har tatt. Det sier seg selv at det er ingen andre alternativer til det. Det er juryen som må stå til ansvar for sin avgjørelse – og det er den som får forsvare og argumentere for den.

Jeg har som sagt full tillit til juryens kompetanse. Det betyr dermed ikke at jeg er enig med den. Det er det flere som ikke er, men jeg/vi satt ikke i juryen. Det er altså ikke vi i landsstyret som skal forsvare eller forsvarer juryens avgjørelse – men vi forsvarer i denne sammenheng juryinstitusjonens rett til å foreta uavhengige avgjørelser. Et viktig prinsipielt grunnlag for konkurranseinstitusjonen.

Jeg mener derfor at den faglige debatten etterpå er høyst relevant og viktig. Det er viktig å problematisere og diskutere juryens avgjørelse, og det er slik at de som har deltatt i konkurransen ofte er best kvalifisert til å gjøre det. Det er ingen tradisjon for å diskutere konkurranser i Norge, tvert om så blir man ofte betraktet som en sur taper hvis man er uenig med juryen. Derfor er det spesielt gledelig med den debatten som er kommet i kjølvannet av denne konkurransen, og den er i høyeste grad nødvendig. Det er mange sider av denne konkurransen som bør gi verdifulle erfaringer videre.

Og når det gjelder Le Monde Diplomatiques kritikk av norske konkurranser, hvordan hadde det sett ut om vi hadde disket den ene utenlandske andrepremien til fordel for den norske? Om vi hadde overprøvd en jury med en profilert utenlandsk arkitekt som Winy Maas som formann? Ikke akkurat vakkert. Det kan selvfølgelig være morsomt å polemisere videre, men egentlig mindre interessant.

Hva kan så NAL lære av dette? Det er helt avgjørende at konkurranser som ber om bærekraft har flere kompetente i juryen. Aller helst må noen av de som har jobbet lengst med bærekraft i internasjonale arenaer brukes som juryformenn/-kvinner for å få opp nivået på konkurranseavgjørelsene fremover. Det er altså ikke nok at juryen bruker den kompetansen bare som konsulenter, de skal være en stemmeberettiget del av juryen. Det er altså i oppnevningen av jury at den aller største påvirkningskraften ligger. Oppnevninger av NALs medlemmer og arkitekter skjer som regel i konkurransekomiteen. Man bør kanskje heller diskutere hvordan det skjer.

Konkurransekomiteen i NAL har altså et stort ansvar for å få opp nivået på juryene. Representantskapet i NAL har vedtatt at juryer i konkurranser som ber om bærekraftige løsninger skal inneha denne kompetansen. Konkurransekomiteen har svart med at de ikke ser det som nødvendig, altså en svært overraskende og nokså arrogant holdning. Det nye landsstyret har en utfordring der med å få gjennomført representantskapets vedtak. Jeg håper de tar den.

Jeg mener, i likhet med andre debattanter, at alle konkurransens besvarelser burde publiseres i sin helhet og at de alle burde kontrollregnes. At dette butter på tilgjengelige ressurser for
konkurransen er en ting, men det er min oppfordring til ENOVA at de bruker det verdifulle materialet og den betydelige innsatsen som teamene har nedlagt til å lage et svært interessant faglig dokument. Spesielt i lys av det kontroversielle juryvedtaket, er det ekstra viktig å vise alle forslagene i hele sin bredde.