Debatt
Om å bryte med gjeldende reguleringsbestemmelser
Røyne Kyllingstad, siv.ark. MNAL
1. februar 2010
Her om dagen fikk jeg tilsendt et utklipp fra Aftenposten 26. januar om "Hestehandelen i Bjørvika", skrevet av OAFs leder, Andreas Vaa Bermann. Med dette bare en liten kommentar til følgende "statement": "Store prosjekter bryter som oftest med de lokale reguleringsbestemmelsene."
Først: Hvorfor presiserer han lokale reguleringsbestemmelser? Andre reguleringsformer har vi ikke. Man kan beklage det, for dagens politikere endrer reguleringsplaner like fort som dresskledde menn skifter skjorte. Det kan derfor bli behov for at staten overtar hele reguleringsansvaret. Eller andre. Men ikke utbyggingsinteressene. De har allerede fått en altfor stor makt, også i Bjørvika.
Så til en tankevekkende opplevelse jeg hadde for snart 50 år siden. Jeg var med på å grave frem den hellenistiske byen Morgantina, som ble totalrasert av romerne i år 216 før Kristus. Her fant vi en utrolig velregulert by, med plass både for offentlige bygninger og plasser, og en forbausende moderne teknisk infrastruktur som for eksempel trykkvann, kloakk og gater med fast dekke og fortau. All bebyggelse var tydelig underordnet en stram reguleringsplan.
Med unntak av noen få palassliknende bygg som bryter med byggelinjene.
- Disse er fra sent i byens historie, slår min professor fast. - Hvordan kan du se det? undret jeg. - Jo, de bryter, som du ser, med byens vedtatte planprinsipper. Det at folk med økonomisk makt kan ta seg til rette på den måten er alltid et tegn på forfall, kulturelt så vel som politisk. Du finner aldri en slik type maktdemonstrasjon i en sivilisasjon som er vital. (Professoren var Eric Sjöquist, professor i klassisk arkeologi ved Princeton University.)
Altså, det at "store prosjekter bryter som oftest med de lokale reguleringsbestemmelser", er i seg selv et varsko om at her bør man gå stille i dørene.
Bjørvika-utbyggingen kan selvfølgelig være så verdifull at man bør bryte tidligere inngåtte kontrakter med byens innbyggere - ja, for en reguleringsplan er først og fremst en juridisk kontrakt. At slike kontraktsbrudd er blitt vanlige, er imidlertid et dårlig argument for å fortsette med det.
Så til en tankevekkende opplevelse jeg hadde for snart 50 år siden. Jeg var med på å grave frem den hellenistiske byen Morgantina, som ble totalrasert av romerne i år 216 før Kristus. Her fant vi en utrolig velregulert by, med plass både for offentlige bygninger og plasser, og en forbausende moderne teknisk infrastruktur som for eksempel trykkvann, kloakk og gater med fast dekke og fortau. All bebyggelse var tydelig underordnet en stram reguleringsplan.
Med unntak av noen få palassliknende bygg som bryter med byggelinjene.
- Disse er fra sent i byens historie, slår min professor fast. - Hvordan kan du se det? undret jeg. - Jo, de bryter, som du ser, med byens vedtatte planprinsipper. Det at folk med økonomisk makt kan ta seg til rette på den måten er alltid et tegn på forfall, kulturelt så vel som politisk. Du finner aldri en slik type maktdemonstrasjon i en sivilisasjon som er vital. (Professoren var Eric Sjöquist, professor i klassisk arkeologi ved Princeton University.)
Altså, det at "store prosjekter bryter som oftest med de lokale reguleringsbestemmelser", er i seg selv et varsko om at her bør man gå stille i dørene.
Bjørvika-utbyggingen kan selvfølgelig være så verdifull at man bør bryte tidligere inngåtte kontrakter med byens innbyggere - ja, for en reguleringsplan er først og fremst en juridisk kontrakt. At slike kontraktsbrudd er blitt vanlige, er imidlertid et dårlig argument for å fortsette med det.