Arkitektnytt

Hans arkitektur er levende enkel og naturlig nytenkt, uten å være spekulativ eller ekstrem. Han falt aldri for samtidens nevrotiske moteretninger, men arbeidet rolig og sindig med sitt høyverdige språk. Som all kunst av betydning, krever hans arkitektur noe av betrakteren eller brukeren, men kommer man i dialog med hans uttrykk, vil man kunne møte en sterk poetisk verden.

Fehns siste lille store bygning er Nasjonalmuseet – Arkitektur i Oslo. Den kroner hans livsverk og står stillferdig, men bestemt i fin kontakt med den gamle bankbygningen til C.H. Grosch.
 

Som utstillingsbygning kan den fungere godt, men har absolutt begrensninger i en slik sammenheng. Den krever at utstillingen spiller på arkitekturens prinsipper, og det kan den kreve fordi den oftest er vel så viktig som utstillingsobjektene.
 

Bygningen er liten og kan derfor ikke vise store, viktige internasjonale utstillinger i sin helhet. To ganger har slike utstillinger blitt delt opp i forskjellige institusjoner. Siste gang krevde den store og viktige utstillingen som viste den amerikanske arkitekten Louis Kahns livsverk, at man også måtte ta i bruk deler av Samtidskunstmuseet.
 

En annen begrensning er ytterveggene, som i sin helhet er glass. Utstillingsmessig må man ofte holde en viss avstand til disse for å holde rommets kvalitet intakt, hvilket begrenser utstillingsarealet. Når det skal utstilles tegninger som ikke tåler dagslys, blir glassveggene dekket med tekstiler, og arkitekturen er ikke lenger eksisterende.
 

Fehns høydepunkt er, etter mitt skjønn, hans nordiske paviljong på biennaleområdet i Venezia, en helt sentral bygning i verdens arkitekturhistorie. Det er en uhyre enkel bygning hvor den eminente konstruksjonen samspiller med naturen, og hvor sollyset som faller ned gjennom det dobbelte lag av takbjelker, gir rommet en helt spesiell kvalitet.
 

Men også denne bygningen krever at utstilleren spiller på lag. Jeg opplevde den da den var ny og uten utstilling, det er en av de største opplevelser jeg har hatt når det gjelder bygningskunst.

Jeg har senere ved noen anledninger sett paviljongen igjen med utstillinger, og det har vært ødeleggende for bygningen.
 

Tegningene til Venezia-paviljongen er i disse dager utstilt i Akitekturmuseet i Oslo. De er tildelt det gamle, trange bankhvelvet i Groschbygningen, godt gjemt for publikum.
En annen utstilling i museet er nå Harald Hals’ modell av Oslos generalplan fra 1930, som fungerer godt i Fehns hovedrom. Dette er en fin anledning til å oppleve rommet uten forstyrrende elementer.

I det såkalte Norberg-Schulz-rommet er det vist et utvalg av museets arkitektursamling fra 1830 til i dag.
Plassmangelen tilsier at det er blitt en svært tynn utstilling.
 

Arkitekturmuseet i Oslo er således ikke godt egnet for store og for noen spesielle utstillinger.

Mitt forslag er derfor å endre det nåværende til et museum for Sverre Fehn. Samle og skreddersy hans store livsverk belyst med tegninger, fotografier og, ikke minst, med bygningsmodeller, som er små kunstverk i seg selv, og dessuten er meget konstruktive som formidlingsobjekter.
 

For øvrig kunne hans møbler bli samlet for å vise hans styrke også på dette feltet. Alt satt i scene av en kurator med stor innsikt og forståelse. Her kunne man få et permanent Fehn-museum som ville gi allmennheten en innsikt i hva betydningsfull arkitektur kan være, samt bli en fast inspirasjonskilde for fagfolk. Og kanskje viktigst: bli et reisemål for et internasjonalt publikum, slik Alvar Aalto-museet er i Finland.
 

Hva så med Arkitekturmuseet? Etter den store omveltningsplanen i Oslos museumsverden, vil det vel bli plass nok i et av de gamle museer som tømmes. Her kan man få rom til store internasjonale utstillinger samt til en fyldig, permanent presentasjon av norsk arkitektur opp gjennom tidene, fra vår tidligste tre- og murtradisjon til samtidens byggekunst. Arkitektur er fysiske rammer om våre sosiale liv. Arkitektur kan også være kunst.

Vi arkitekter bør i større grad arbeide for å fremme det som er av kvalitetsarkitektur.
Det bør også være en nasjonal oppgave. 

Bengt Espen Knutsen