Arkitektnytt

I 1898 ble denne leiligheten, med en planløsning på 50 kvadratmeter, bygget i en murgård i Bergen. Bod var i kjeller. I leiligheten bor det i dag folk som lever tett på utesituasjonen, med utsikt gjennom store vinduer mot nord og mot solsiden mot syd og felles uteplass.

Det kommer fint og luftig lys inn gjennom de 2,8 meter høye rommene. Det er små, høytsittende vinduer på begge sider, med manuelle muligheter til lufting og gjennomlufting.

Kjøkken og et romslig bad/toalett har vinduer som gir mye lys og mulighet for lufting. Energi- messig kan en skille stue fra kjøkken/soverom med et forheng. Og en kaldere stue vil fort kunne bli oppvarmet ved vedovn.

Planløsningen har mulighet for bruk av enkel rullestol. Her er fine bokvaliteter som beboere har levd med i 120 år, og som i dag fungerer helt utmerket.

I 2015 flyttet det beboere inn i den andre leiligheten på 50 kvadratmeter i et bygningskompleks bygget etter dagens forskrifter og etter entreprenør/selgers krav. Kjøkken og stue med sine aktiviteter er samlet i et stort hvitt rom med utgang til en liten balkong.

Vinduer med begrenset størrelse og lite utsyn bare til den ene siden av boligblokken, og ofte også mot nord eller mot andre leiligheter.

Kjøkken og bad/toalett har ikke dagslys og har ikke manuelle luftemuligheter.

Romhøyde på 2,4 meter som gir leiligheten en «trang» følelse av å være i en eske med en liten åpning i den ene enden. Leilighetene er pakket inn med 30 centimeter «vintertøy» til bruk hele året. Veggen har 100 prosent «dampbrems», veggene skal være hermetisk lukket, slik at fuktigheten i rommet ikke får puste gjennom ytterveggen.

Beboerne bor i realiteten i en ventilert plastpose. En viftemaskin tar ut varmen av inneluften før den kastes ut, og varmer opp filtrert uteluft som blåses inn i leiligheten. Vinduer mot sollys må avskjermes, da leilighetens luftesystem ikke takler uønsket tileggsvarme. Beboerne i soverom og stue puster inn samme lufttemperatur døgnet rundt og i en konstant «sus». Dette konstante inneklima er skadelig helsemessig i lengden, spesielt for oppvoksende barn!

For 100 år siden reagerte Le Corbusier på bokvaliteten i Paris i de trangbodde, usunne leilighetene med dårlig luft og lite lys. Han så de store mulighetene som jernbetongen hadde til å bygge boligstrukturer hvor en fleksibelt kunne lage leiligheter med frisk luft og godt lys hvor beboerne kunne ha følelsen av å bo i et landskapsrom (space) sammen med solens døgnrytme.

I dag, i år 2017, går vi andre veien og bygger leiligheter som er innadvendte, nærmest klaustrofobiske. Direkte uteluft er uønsket, og mange har dårlig eller ingen visuell kontakt med landskapet ute. Kanskje dette er et «formsvar» på boligen vår, slik vi ønsker å ha det?

Den store felles stuen/spisestuen er blitt en form for «teater» hvor vi sitter godt og varmt i t-skjorter og opplever naturen gjennom TV på store flatskjermer som ikke trenger dagslys.

Naboer eksisterer i prinsippet ikke, så den sosiale kontakt med andre får vi gjennom PC, Iphone, Facebook, Twitter og gjennom morsomme underholdningsprogrammer i TV. Vi er på mange måter hensatt til å leve våre liv gjennom en ikke-materiell, elektronisk verden.

Jeg synes det er en tankevekker at 120 år gamle leiligheter har bedre bokvalitet, med større fleksibilitet, enn leiligheter som bygges i dag.

Med de nye forskriftene er vi kommet inn i et feilspor som har gjort boligen avhengig av et kunstig åndedrett, og som hele tiden gir konstant lyd. For at luften skal ha den riktige kvalitet, må luftemaskinen vedlikeholdes med regelmessig servise og utskifting av motorer og filtre.

Dette er blitt en kryptisk løsning som er vanskelig å forestille skal fungere om 20-30 år, for ikke snakke om 100 år med nye syn på det å bo med solenergi og med nye helsekrav til luft. Vil dagens leilighetsløsninger være så lite fleksible at de allerede om 30 år må rives på grunn av krav til de nye boligstandardene ?

I Frankrike har allerede energiforskrifters krav om maksimalt vindusareal blitt endret til et minimums areal fordi leilighetene ble for mørke, og elektrisk lys ble brukt på dagtid. På Vestlandet ut mot Golfstrømmen har sauene alltid beitet ute hele året og utnyttet det milde klimaet. Her må nye ventilasjonforskrifter og energiforskriftene kunne åpne opp slik at vi kan utnytte den mildere klimasonen.

I denne sammenheng mener jeg at arkitektskolene våre har et stort ansvar for at arkitektstudentene får prosjektere boliger for fremtiden som er åpne i forhold til at det er forskjell på klima i øst og vest, sommer og vinter, naturlig ventilasjon, hybridventilasjon, fornybar energi, innvendige klimasoner, fleksibilitet, massivtre, åpne konstruksjoner, bofelleskapsløsninger med mer. Oppgavene bør være «formsvar»-løsninger, ikke «design»-løsninger. Studentene må bruke sin kostbare studietid til å lage spennende «formsvar» på det å bo. Dette er viktig for fremtidens boliger. Å takle begrensningene i de nye forskriftene kan studentene vente med til de kommer ut i praksis på arkitektkontorene.

I dagens diskusjon om de nye TEK17 og fremtidige bokvalitetsløsninger mener jeg at TEK17 må åpne opp for å godta andre luftkvalitetsløsninger og energiløsninger, og å innføre en tvungen takhøyde i alle nye leiligheter på 2,6 meter for å gi «storstuen» en bedre romfølelse med et større luftvolum som en kompensasjon for dårlige lysforhold, mangel på frisk luft og støyende lyd. Større takhøyde vil ikke øke leilighetenes pris, da den er bestemt av markedets kvadratmeterpris. På samme måte blir ikke småleilighetene rimeligere ved å redusere arealene på «universell utforming» og å fjerne boden, da prisen også vil være markedsbestemt.

For 40 år siden bygget vi arkitekter boliger for mennesker, men i dag er vi med på å bygge boliger til utbyggere, for at de skal tjene mest mulig penger. Sammen med de nye forskriftene gir dette dårligere bokvaliteter.