Arkitektnytt

Vinnerhytta er forsåvidt grei, men jeg forstår ikke hvorfor den er så viktig. Er det slik moderne hytter bør se ut? Juryen har sauset omtalen av mesterverket inn i en sympatisk historie om at "ikke en gren ble knekket, ikke en rot ble kuttet", på grunn av eiernes nostalgiske forhold til landskapet. Det er jo bra. Jeg tygger litt på disse utsagnene og går videre blant vinnerne:
 
Huttetu! En brakkeby på Nordpolen. Så kald, stiv, rettlinjet og steril og alt annet som naturen ikke er! Likevel har juryen funnet ut at mesterverket har inngått en enestående pakt med vind, sol, natur og alt som er. Hvor tar de det fra?

Jeg tenker mismodig at alderen begynner å ta meg nå. Dette har jeg sannelig ikke greie på. Mesterverk nr. 3 åpenbarer seg og i mitt hode får denne hytta umiddelbart tittelen "klossen".

Helt ute på kanten av et berg ligger den og ligner påfallende på en gammeldags kraftstasjon. En bitteliten veranda gir assosiasjoner til militære aktiviteter og jeg synes tydelig jeg skimter tre små arkitekter med hjelm som sitter der og kikker engstelig ut på naturen. Hytta har likevel en viss dynamikk; man spekulerer på når den vil trille utfor. Jeg lurer også på hvordan arkitekten fikk byggetillatelse til dette overgrepet mot fjellandskapet.

Nå gjelder det å skjerpe seg. Arkitektur er jo, som så mye annet, kommunikasjon. En hytte skal kommunisere med sine eiere og oss vanlige. Hytta skal også føre en samtale med landskapet. Skal den liste seg beskjedent inn og prøve å ligne natur? Eller skal den marsjere ut og brøle "her kommer Homo Architectus"! Eller - er det bare viktig at hytta skal kommunisere med andre arkitekter? Vinne priser og sånt?

Her tar vi et forsiktig skritt tilbake og nevner at noen av våre beste venner er arkitekter. Utrolig dyktige fagfolk som man rådspør om isolasjon, røropplegg og pipehatter. Arkitekter har peiling på mye mystisk og nyttig, men jeg har avslørt deres akilleshæl:

De liker akkurat det samme.

Har du hørt om en arkitekt som ikke har konglelampe fra Louis Poulsen? Den spesielle liggestolen du vet? Som ikke har helt bestemte preferanser om det meste, fra flatskjermer og stereoanlegg til glass, stål og betong? En dragning mot det minimalistiske? Avsky mot uryddige potteplanter? Hele gjengen går dessverre også rundt med operahus i magen. (I betydningen "hus som skriker").

Sett at jeg har litt rett? Norske arkitekter (ikke Røkkes hyttearkitekt) tenker nøyaktig likt. Hvor sannsynlig er det da at tenkningen fører til banebrytende ny arkitektur? De kopierer heller hverandre, avholder arkitektkonkurranser og klapper høflig. Selv om alle ser at det meste som tegnes er utrolig kjedelige, men relativt stilrene kopier av noe som er tegnet før.

Jeg har sett arkitektur som kan mine om operahuset, også. Årsaken til jubelen i Bjørvika skyldes primært at bygget har klart å skape en kommunikasjon med omgivelsene som vi alle oppfatter. Det ligner et isfjell som dupper i vannkanten. Vi kan gå på det, sykle,smøre oss med solkrem, osv. All menneskelig aktivitet kan tilsynelatende utføres på dette operahuset.

Det er bra. Et hus som både arkitekter og vanlige mennesker kan like. Som våger å kommunisere lekent med omgivelsene uten å tape autoritet. Som ikke dreper annen arkitektur i området, det er jo foreløpig ikke særlig mye å drepe.

Hvilket bringer meg videre til neste arkitektangrep, følgende utsagn fra en ledende utøver av faget: "All arkitektur må skapes for sin tid". Det er jo en ganske sterk melding, som betyr omtrent følgende: Arkitekter skal slippe å tegne stilkopier etter en bybrann. De kan heller tegne et personlig og moderne monument, selv om den koselige gamle gaten blir vandalisert. Et helt kvartal kan etter hvert bli hummer og kanari, og det blir det. Det spiller liten rolle om nostalgikere på gatenivå protesterer heftig.

Jeg startet med hytter, og håper derfor det kan tilgis at jeg nå befinner meg på viddene. På tide å snurpe det hele sammen til en overbevisende konklusjon?

Vi tar heller en metafor. Jeg vet om en av arkitekturens høvdinger som er til de grader strålende fornøyd med sin selvtegnede bolig, både eksteriør og interiør. Alt er så komplett og perfekt i dette huset at mannen får raserianfall hvis hushjelpen flytter på en liten stol.

Jeg tror norske arkitekter er på et blindspor. Monumentalismen bobler. Alle er bare lykkelige under det milde lyset fra konglelamper. Der har de stivnet, akkurat som høvdingen. På tide å gå ut og leke litt, i et annet lys?
Asbjørn Hulaas
www.buldr.no