Norberg-Schulz og Korsmo
De to arkitektene hadde en svært ulik tilnærming til sitt fag, skriver Bertram Brochmann.
En ny og viktig antologi kom ut sent på fjoråret, Fellesskapets arkitektur – opprør! Christian Norberg-Schulz som arkitekt og stedstenker (Abstrakt forlag, 2020). Arkitektnytt brakte i nr. 8/20 et intervju med bokas redaktør, Gro Lauvland, der hun snakker om Christian Norberg-Schulz' tankesett (filosofi), som er blitt mer aktuelt å bruke enn noen gang tidligere, for å bedre den «arkitektoniske kvalitet» og menneskets «stedlighet».
Intervjuet er illustrert med et eksteriørbilde av boligen hans i Planetveien, som ligger vegg-i-vegg med Arne Korsmos bolig, noe som får meg til å tenke på hvor forskjellig tilnærming disse to hadde til faget sitt, selv om de samarbeidet om boligene.
På 1950-tallet planla og bygget de sine boliger i Planetveien. De var enige om å bygge den ytre rammen i glass og stål, inspirert av Charles Eames og Mies van der Rohe, og byggene skulle planlegges med en «streng firefots modul».
Når det gjaldt interiøret, hadde de helt forskjellige tanker for sin egen bolig. Stuen til Norberg-Schulz gikk over to etasjer, med rom for flygel og peis og sittegruppe under galleri. Han var opptatt av at det bærende stålkonstruksjonssystemet skulle fremheves, og da var stålsøylen midt i rommet viktig. For å gjøre stålkonstruksjonen enda mer synlig ble den malt rød.
Innenfor det samme systemet av stålkonstruksjon i sitt hus, bygget Korsmo sin stue som et stort fleksibelt og levende rom. For å få dette til måtte stuesøylen vekk, og det ble løst konstruktivt usynlig i etasjeskillet. Har disse to forskjellige holdninger til faget den gang hatt innvirkning på faget vårt i dag?
Norberg-Schulz sitt tankesett er på mange måter forløperen til at vi arkitekter og miljøet rundt AHO behandler våre bygg som rene objekter. Ordet design er kommet inn, hvor det blir lagt mer og mer vekt på den estetiske utformingen av objektet som det viktigste – og resultatet blir signalbyggene. Jo større kontrast og oppmerksomhet objektet får i forhold til sine omgivelser, jo mer ble landskapet omkring døde bakgrunnskulisser, se eksempelvis de fleste rasteplassene til Nasjonale turistveger.
Med sin bolig viser Korsmo at hans tankegang om det å bo er en åpen form på mange poetiske og funksjonelle forhold. Boligen fungerer fleksibelt, med det store «scenerommet» som kan endres etter behov og over tid: fra hjemmekos ved peisen, sted for små og store selskaper, sted for utstillinger, ro ved bibliotekveggen, tepper på gulvet for god akustikk, fargesterke puter, overgangssone før en gikk ned i rommet, med mer.
Jeg mener at denne tankegangen til Arne Korsmo er en forløper til Svein Hatløys «åpen form»-teori, som er praktisert pedagogisk gjennom BAS og arkitekter derfra, som er helt forskjellig fra den forenklede planlegging med objekt/kontrast-tankegangen som blir brukt i dag.