Arkitektnytt

Konjunkturrapporten melder om vekst hos de største kontorene, men blant de mindre kontorene står det ikke like godt til. Norge hadde i 2016 omtrent 5000 arkitekter, fordelt på over 500 kontorer. I konjunkturrapporten oppgir hele 100 prosent av bedriftene med mer enn 51 ansatte, at de var sikre på økt ordrereserve i løpet av kommende halvår. Like sikre var de på å øke mengden årsverk. De små var langt mindre optimistiske.
 
Nå har de fem største kontorene i landet like mange ansatte som de 388 minste til sammen, nesten en dobling fra 2013. De store arkitektkontorene blir med andre ord større og større. Samtidig blir norske byer og tettsteder likere og likere. For det bygges som aldri før, men det bygges og tegnes av de samme. Hvorfor er det sånn? Og er det slik vi vil ha det?
 
For mange av de minste kontorene var Wildcard-ordningen viktig for å kunne kvalifisere seg til større oppdrag. Ingen små kontorer kan konkurrere med den tverrfaglige kompetansen som leveres av de største, men det betyr ikke at kvaliteten på arkitekturen er lavere. I løpet av de årene den var virksom har ordningen bidratt til en holdningsendring blant oppdragsgivere, og oppnådd viktige resultater.
 
I flere konkurranser har Wildcard-kontor gått seirende ut, slik som blant andre Element Arkitekter med Lærernes Hus i Oslo, Espen Surnevik med Våler Kirke, Spacegroup og Wildcard-kontor Superunion med Nye Ruten i Sandnes og Atelier Oslo i samarbeid med Wildcard-kontor Kima Arkitektur med Sentralen i kvadraturen. Flere av prosjektene har vunnet statlige og kommunale byggeskikkpriser, og sistnevnte er nå finalist i EU Mies Award 2017. Etter en grundig evaluering i 2014 ble ordningen anbefalt videreført i fem år, før den brått ble avviklet. I sin anbefaling for videre drift av ordningen sa Kulturdepartementet følgende:
 
«Målet bør fortsatt være å stimulere til mer nytenkning og innovasjon i arkitekturproduksjonen i Norge. Flere offentlige og private byggherrer bør få mulighet til å velge ung, alternativ og nyskapende kompetanse til sine byggeprosjekter. I arkitektmarkedet i dag er det de små, unge og mindre etablerte arkitektvirksomhetene som trenger drahjelp i konkurransen om arkitekt- oppdragene.»
 
En sterk Wildcard-ordning kunne sikret en plass også for de mindre kontorene i bransjen. Hvorfor ble den anbefalt videreført for så å legges ned? Er det en villet utvikling fra politisk hold? Og hva skjer nå? Et flertall av dem som starter opp for seg selv er ambisiøse og dyktige, men det er lett å komme til kort i møte med offentlige anskaffelser og anbudsregimet. Det er klart at erfaring og gjennomføringsevne er viktige kriterier, men evne til nytenkning bør veie klart tyngre enn det gjør i dag. Konjunkturrapporten viser en klart større vekst hos de som allerede er størst. Vi beveger oss mot en situasjon der vi risikerer å miste mangfoldet i arkitekturproduksjonen. Kan NAL godta denne utviklingen?
 
Vi trenger et kulturdepartement og politikere som satser på både de etablerte og utfordrerne. Vi trenger kontorer i alle størrelser og fasonger, med og uten fartstid. Vi trenger at noen ikke kan reglene helt, og dermed utfordrer konvensjoner. Vi trenger et NAL som jobber for at også de små skal ha en plass i bransjen, med eller uten ekstra bevilgninger.
 
Ordningen ligger nå brakk på tredje året. Store kontorer vokser, små og mellomstore kjøpes opp. Er det ikke på tide at NAL igjen tar grep for å sikre mangfoldet, både i bransjen og arkitekturen?