Arkitektnytt

Takk for hyggelig svar fra Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL)s president Monica D. Heck, på mitt åpne brev til styret.

I brevet, som ble publisert i Arkitektnytt nr. 9/2019, tok jeg opp to saker: medlemskap for bachelor-kandidater og håndhevelsen av NILs regelverk for bruken av MNIL. Når jeg reiser debatten om disse spørsmålene, er det fordi NIL er en viktig organisasjon som mange av oss verdsetter høyt. Slik bør det være også i fremtiden. Vi trenger en sterk og innflytelsesrik forening som er synlig i det offentlige rom, en forening det er attraktivt å tilhøre og som medlemmene er stolte av. I 2020 feirer NIL 75 år.  La oss bruke jubileumsåret til å se fremover og ikke til å mimre over tidligere tider.

Å si at arbeidslivet er i endring er som å slå inn åpne dører. Spørsmålet om bachelor-medlemskap var oppe til debatt i 2013, men jeg antar at NILs styre ikke mener at vi i fremtiden skal bygge på et virkelighetsbilde fra den gangen. Et raskt søk blant de store kontorene viser at arkitekter, interiørarkitekter MNIL, bachelor-kandidater og personer med annen bakgrunn arbeider side om side og i team. De fungerer utmerket sammen og utfyller hverandre. Vår bransje er et godt eksempel på det mangfold som i stadig større grad preger arbeidslivet generelt.

Mastersyke?

President Monica D. Heck insisterer på master-kravet, men er selv inne på at det ikke finnes tilstrekkelig med studieplasser til å dekke behovet. Det er imidlertid ikke den eneste forklaringen på at mange foretrekker jobb fremfor videre studier. Samfunnet etterspør kompetanse på ulike nivåer, og vil fortsette å gjøre det.

«Ønsker man å arbeide med de beste er det en stor fordel å ha fullført profesjonsstudiet med; bachelor-, master- og om mulig også en doktorgrad,» skriver presidenten. Jeg har ingen problemer med å underskrive på den anbefalingen, men i virkelighetens verden er det ingen automatikk i at alle med lavere grad skal videre til master. NHO og andre arbeidsgiverorganisasjoner hevdet for en tid siden at det norske samfunnet lider av mastersyke. Det kan man mene hva man vil om, men man må ta innover seg at mangfoldet er kommet for å bli. Mange dyktige bachelor-kandidater har ikke planer om master. Med det forlengede studentmedlemskapet sender NIL et underlig signal: Du får gå på gress en tilmålt tid, men uten videre studier er det ut. Det alternativet løpet, portfolio-vurdering, er ikke særlig attraktivt.  I 2018 mottok opptakskomiteen to søknader om medlemskap på dette grunnlaget. Søkeprosessen er tid- og ressurskrevende, og frykten for avslag stor. Det er vanskelig å tro at et forlenget studentmedlemskap vil påvirke søknadsmengden i nevneverdig grad.

Hvor sterkt står NIL?

«NIL har aldri hatt så mange medlemmer som nå,» skriver presidenten. Hun viser til at medlemstallet ved utløpet av tredje kvartal i år var rundt 690 – inkludert ca. 160 studenter. Hvis vi skal få det fulle og hele bildet må vi se på statistikken over tid:

Den økningen NILs president viser til, gjelder i høy grad studentmedlemmer, men det interessante i vår sammenheng er antallet ordinære, fullt betalende medlemmer. Dette var på sitt høyeste i 2008/2009 med henholdsvis 479 og 489. I årene etter har det med noen mindre variasjoner vært for nedadgående og var ved forrige årsskifte 426. Samtidig ser vi en økning i antall pensjonistmedlemmer i perioden etter 2010 da man begynte å føre statistikk over disse – fra 71 til 93.  En åpenbar feilkilde er dessuten varierende grad av yrkesaktivitet blant de mange eldre medlemmene. Det spørsmålet sier statistikken ingenting om.

Det er ingen hemmelighet at annonseinntektene for årboken har vært foreningens største finansieringskilde gjennom mange år. I 2018 sto annonseinntektene for ca. 2 millioner kroner. Medlemskontingenten utgjør ca. 1,4 millioner kroner. Det er takket være årboken at NIL kan holde fast ved den restriktive praksisen når det gjelder medlemskap.  Den dagen NILs årbok blir rammet av annonsesvikten som mediebransjen sliter med, vil NIL bli tvunget til å tenke annerledes.

Slik jeg ser det, har NIL et godt rekrutteringsgrunnlag, men velger å la store deler av det ligge brakk. Hvis NIL mener noe med å fylle på fra bunnen, må uteksaminerte bachelor-kandidater tas opp som fullverdige medlemmer fra første dag. Etter min mening bør NIL endre holdning og bli mer inkluderende. Ingenting bør være til hinder for å organisere medlemmer med ulike titler. Merkevaren MNIL er innarbeidet, står støtt og må videreføres. Medlemmer med eksamen av lavere grad får en annen tittel, for eksempel interiørarkitekt BA som allerede er godt innarbeidet i bransjen. På denne måten kan NIL organisere et samlet fagmiljø. Det gir økt rekrutteringsgrunnlag og økt faglig styrke, og det viser at NIL er i pakt med utviklingen i arbeidsmarkedet. Fremtiden krever at vi bygger broer i stedet for å grave grøfter.

Bedriftsmedlemskap

Det fremgår av presidentens brev at NIL ikke har planer om å åpne opp for bedriftsmedlemskap, noe jeg som utgangspunkt ikke har noe imot. Dette innebærer imidlertid at vedtektene på dette punktet må håndheves konsekvent og at det gripes inn mot regelbrudd.

Vedtaket fra 2016 er tindrende klart slik det er gjengitt av presidenten: «Bruken av MNIL er knyttet til personlig medlemskap i NIL og skal kun benyttes på personnivå, dvs. interiørarkitekt MNIL og/eller møbeldesigner MNIL. Bruk av MNIL i firmanavnet til enkeltmannsforetak eid av medlem i NIL, med eiers navn og tittel i firmanavnet, er akseptabel bruk av merket. MNIL skal kun brukes på personnivå av medlemmer i NIL. Bruk av MNIL i firmanavn er ikke akseptabelt.»

Når vi ser at store selskaper som Scenario og Niels Torp opererer i strid med dette vedtaket, er det ikke akseptabelt for øvrige aktører som lojalt forholder seg til gjeldende regler. I tillegg til at disse selskapenes bruk av MNIL i firmanavn og markedsføring er problematisk og villedende overfor forbrukerne, kan det også stilles spørsmål ved om en slik handlemåte er i strid med markedsføringslovens forbud mot villedende og konkurransevridende forretningsmetoder, se markedsføringsloven § 25 og § 26 m.v.  En slik handlemåte innebærer at publikum kan oppfatte det slik at alle interiørarkitektene som arbeider i et slikt selskap, har MNIL-tittel. Det samme gjelder selvsagt enkeltpersonforetak med ansatte medarbeidere. Ved at det ikke reageres mot slike regelbrudd, har NIL i realiteten akseptert gratis bedriftsmedlemskap for et fåtall kontorer, mens andre aktører nektes denne muligheten.

For meg er det underlig å registrere at NIL i dette spørsmålet inntar en helt annen holdning enn i bachelor-saken: Kandidatene kan ikke slippes inn i foreningen, men de kan jobbe under MNIL-flagg uten at det får konsekvenser.

Monica D. Heck bekrefter at praksisen med å bruke MNIL hos enkelte kontorer er i strid med vedtektene, og gjør det klart at administrasjonen har fulgt opp regelbruddene med vekslende hell. Fasiten er likevel at feilaktig bruk av merket ikke får konsekvenser. For meg er det viktig å presisere at vedtektsendringen i 2016 var en tydeliggjøring, ikke en endring av praksis. Det har aldri tidligere vært tillatt å bruke akronymet MNIL i selskapsnavnet. Begrunnelsen fra de aktørene som bryter regelverket faller dermed på sin egen urimelighet.  Det er NIL og ingen andre som eier merkevaren MNIL.

I lys av dette er det nedslående når Monica D. Heck skriver at NIL i denne saken har kommet til grensen for «hvor viktig det er å forfølge et prinsipp». Vedtektsendringer gjelder selvsagt for alle medlemmer fra det tidspunkt de trer i kraft, og må håndheves av styret.  Det er elementært i alt organisasjonsarbeid.

Merkevaren MNIL er verdifull for oss alle, og den må hegnes om av hensyn til NILs seriøsitet og omdømme. Hvis styret stilltiende aksepterer regelbrudd og forskjellsbehandling, er det ødeleggende for den tilliten forbrukerne og medlemmene må kunne ha til NIL og styret. Det kan ikke være slik at små bedrifter må forholde seg til demokratisk forankrede regler, mens de store i praksis får gjøres som de vil.