Arkitektnytt

Planleggere har gode intensjoner når de peker på at den kompakte byens rom må være allment tilgjengelige. Bakgrunnen for ønsket er at byen øker i befolkning og blir fysisk tettere. Argumentasjonen er berettiget, men hvor viktig er det at alle rom er tilgjengelige for alle? Vi ønsker å belyse noen problematiske sider ved dette.

Det kan virke som vi har glemt å gi plass til fellesskapet i tette bomiljøer de siste 10-20 årene. Beboere har gjerne balkong eller tilgang på en takterrasse (som de kanskje må reservere for å bruke), men det finnes få steder hvor man kan treffe og knytte relasjoner til naboer i nye nabolag som Sørenga, Ensjø, og i Bispevika. For hvordan kan man vite om brukerne av de «offentlige» stedene utenfor boligen bor i nærheten eller ikke? Offentligheten befinner seg i dag ikke bare på store torg og fortau, men den har også tatt over arealer som tidligere huset felles bakgårder. 

 Dette kan føre til en usikkerhet om hva som er offentlig, halvprivat og privat. Det hele resulterer i forvirring og frustrasjon, som for eksempel når beboere på Sørenga klager på at hele Oslo tramper i blomsterbedene deres. Sentralparken på Sørenga virker som et offentlig rom, men det er sameiene som har ansvar for drift og vedlikehold. Dette skaper en interessekonflikt mellom private beboere som betaler for at rommene skal holdes ved like, og de øvrige brukerne som inviteres inn i rommet. 

Det er et paradoks at planleggere insisterer på at store deler av rommene i Fjordbyen skal være tilgjengelige for offentligheten, samtidig som de har et ønske om å skape bomiljø av høy kvalitet hvor barnefamilier vil trives. Foreldre kan ikke slippe barna ut av syne på trafikkerte gater og fortau på samme måte som de kunne gjort i en skjermet bakgård. Nabolagsaktivitetene blir nå eksponert for «alle». 

Kravene om allment tilgjengelige rom i nabolag kan føre til at vi skaper ubrukelige rom. Rom som blir stående igjen som gjennomfartsårer – som hverken brukes av beboere eller byens innbyggere for øvrig. Det finnes eksempler på offentlige rom i utlandet som er utformet for å hindre bruk, og aller helst for å stå tomme. Vi har sett driftsansvarlige i Oslo fjerne eller flytte benker for å redusere eller kontrollere bruk. Forbudsskilt eller fysiske hindringer bygges for å forhindre skating nær boliger. Rom som brukes av mange fylles med blomsterkasser eller vannelementer som minimerer tilgjengelig bruksareal.  

Vi må designe gode og tydelige overganger fra det mest private til det mest offentlige. Hvis ikke vil vi i verste fall ende opp med offentlige rom som ikke oppfyller de sosiale funksjonene som vi så gjerne ønsker fra dem. I offentlige rom møter vi fremmede, og skaper en toleranse for de som er ulike oss selv. Byrommene eksponerer oss for mennesker med andre meninger og andre kulturer. Disse funksjonene er unektelig viktige for byen, og det er desto viktigere med gode overganger. 

Mennesker som treffer hverandre på gata, vil mest sannsynlig ignorere hverandre uten å reflektere over hvorvidt de har noe til felles. I et fellesskap, derimot, vil mennesker gjerne starte med å erkjenne at de har noe til felles, noe som for eksempel er tilknyttet nabolaget hvor de bor. En overgang mellom byrom preget av forskjellig offentlighetsgrad – fra private hjem, via halvprivate fellesrom, til heloffentlige rom – kan skape trygghet i hjemmet, fellesskap blant naboer og en medmenneskelighet mellom fremmede. Når denne overgangen reguleres bort, slik det ble gjort i Fjordbyen, trues disse viktige bykvalitetene. 

Det er ikke den fysiske veggen eller porten på den enkelte bygård vi burde frykte, men byens sosioøkonomiske skiller. For å unngå gated communities er det viktig at nabolagene ikke ender opp som sosioøkonomiske enklaver. Jo mer mangfoldig gruppen som deler fellesrommene er, desto mindre blir skillet mellom hjemmet og byen for øvrig. Mindre blir også følelsen av fremmedgjøring og konflikt. I dag skaper vi steder som innbyggerne ikke oppmuntres til å ta vare på, eller føle tilhørighet til. Vi risikerer at vi ikke treffer på folk som er ulike oss selv, og at vi i forlengelse ikke lærer om mangfold. Det kan føre til en dårlig forståelse av byens heterogenitet. Veggene som eksisterer rundt ulike grupper vil bygge seg høyere og sterkere, uavhengig av om vi designer lukkede byrom eller ei. Her kan arkitekter og landskapsarkitekter bidra ved å designe fysiske skiller som skaper gode, ikke-fiendtlige overganger, overganger som underbygger fellesskap, både på kvartalsnivå og i møte med byen utenfor.

Melissa Anna Murphy og Siv Ruud Grønningen driver med byromsforskning ved NMBU under DEMOSSPACE-prosjektet, finansiert av Norges forskningsråd. Melissa er utdannet arkitekt og har en PhD i by- og regionplanlegging. Siv har skrevet en mastergrad ved NMBU som undersøker sammenkobling av offentlige rom i Gamle Oslo.