Arkitektnytt

Høyhusdebatten er nok en gang på dagsorden. I vinter hadde Oslo arkitektforening (OAF) et frokostmøte om høyhus hvor særlig Plan- og bygningsetaten lyttet til innspillene. Det var ikke tilfeldig, for Bystyret er på terskelen til å levere en ny revidert høyhusstrategi for Oslo.

Så har masterstudent Ida Messel skrevet i Arkitektnytt 3/22 om flere gode grønne og publikumsrettete funksjoner som kan legges inn i et høyhusprosjekt som utkikkstårn og allsidig tilbud på bakkeplan. Hennes konklusjon er imidlertid: «Elsk aldri huset fordi det er høyt i seg selv».

På OAF’s frokostmøte var det ingen tydelig konklusjon, bare vage antydninger om at tiden er inne for høyere hus. Argumentene fra alle parter var svake uten stor entusiasme eller overbevisning. De som tross alt er tydeligst er byrådspolitikerne som uten tilstrekkelig faglig bakgrunn mener at særlig høyhusene skal bidra med fortettingen og være avgjørende for byutviklingen.

Og det er ikke bare fokus på hvor høyt det skal bli rundt Oslo Sentralbanestasjon, men også for de varmt omtalte knutepunktene, i alt 16 nye steder blant annet Majorstuen, Skøyen, Økern og Nydalen. Plan- og bygningsetaten skal vurdere om den nåværende grensen på 42 meter kan bli enda høyere, til og med høyere enn Oslo Plaza med sine 117 meter.

Det sies at med høyhus blir det bedre på bakkeplan med store fellesområder med torg og grøntarealer. Dette er imidlertid ikke forenlig med fortetting. For å få til det, må også høyhusene stå tett, ellers gjentar man bare de velkjente drabantbyene som er blottet for urbane kvaliteter.

Og hvis høyhusene står tett, vil himmelen og lyset vanskelig slippe ned på gateplan. Dette er en utfordring, spesielt i et land som Norge der solen står lavt, også om sommeren. Bakkeplanet oppleves som mørkt og kaldt med lange slagskygger og med hyppige vindturbulenser som oppstår mellom høyhusene. Også lenger syd i Europa har flere byer unngått høyhus nettopp med denne dårlige erfaringen.

Høyhus vil alltid rope høyest og få mest oppmerksomhet. De melder seg ut av sine omgivelser og sikrer bare sitt eget innadvendte miljø. Ett eksempel er Orkla-bygget på Skøyen som vender ryggen mot det offentlige rom. Dette er det motsatte av god byplanlegging som bør bestå av en tett, homogen bebyggelse hvor alt føyer seg inn i en helhet. Da skapes det trygghet, trivsel og identitet.

Oslo er dessverre i ferd med å miste dette i flere vitale deler av byen. Her vil jeg sitere vår kollega Niels Torp som beskriver byen som en skål liggende i landskapet mellom fjorden og de grønne åsene bak. For å holde på denne skålformen må bebyggelsen være tett, homogen og lav. I en slik situasjon vil høyhus stikkende opp virke forstyrrende og fremmed.

Et Oslo med et knallhardt forbud mot høyhus hadde vekket en helt annen nysgjerrighet, også internasjonalt. Den tette, homogene byen kunne ha utmerket seg på en original og spennende måte. Det er også noe mer nordisk over en tett, relativt lav bebyggelse. Den gir et bedre vern mot et tøft klima og det lave vinterlyset slipper lenger inn i gatene.

Konklusjonen er at disse svære høybyggene ikke har noen tradisjon og bør ikke få noen fremtid på våre breddegrader, hverken kulturelt, klimatisk, miljømessig eller politisk. De arkitektkolleger som lar seg rive med i slike prosjekter, bør ta et faglig oppgjør på forhånd om slike volumer virkelig harmonerer med omgivelsene og har noen som helst samfunnsmessig fornuft og nytte.

Nå vil den reviderte høyhusstrategien bli sendt ut på høring i overgangen mai/juni i år. Jeg anmoder Plan- og bygningsetaten om å besinne seg og ikke lytte til naive politikere som tror de skal bygge for fremtiden, men bommer i sin tro på at høyhuset skal løse det meste.

Erik Collett
arkitekt MNAL