Arkitektnytt

Fotgjengeren har tre fiender, som konkurrerer hardt om å gjøre livet surt og fremkommeligheten dårlig og farlig for den gående. Det er ikke privatbilistene. Det er ikke en gang drosjebilene lenger. Det er til en viss grad varebiler og busser, men de når ikke opp i konkurransen. Det er veimyndighetene (i Oslo “Onkel SAM”=samferdselsetaten og Statens Vegvesen), politiet og syklistene. Konkurransen mellom disse tre er beinhard, men gullmedaljen må likevel deles ut til syklistene.

Fem av Mette Svensens Trilletyper & Rulleryper i arkitektnytt 04/2014 eksisterer stort sett ikke lenger; hverken “Arkitekten”, “Anarkisten”, “Blomster-Guri”, “Hipsteren” eller “A4-forelderen”. Det er stort sett bare “Tour de Finance” igjen, eller han (fordi det er som regel en mann) burde kalles “Tour de Travaille”, fordi dette gjelder ikke bare blåruss fra Oslo Vest. Du ser like mange av dem i Bjørvika hver morgen og ettermiddag. Og han har ryddet ferdselsveiene for de fem øvrige trilletypene og rullerypene, og prøver frenetisk å rydde dem for fotgjengere også.
 

Det er generelt tillatt å sykle på fortau – tror syklistene. Nei, forskriften sier ikke det. Det er tillatt å sykle på fortau, dersom det er plass på fortauet og da på de gåendes premisser. De har “Tour de Travailles” aldri skjønt. Det verste er at det har ikke det syklende politi i Oslo heller skjønt, men sykler på overfylte fortau på Grønlandsleiret, på tross av at det der finnes et sykkelfelt parallelt med fortauet!

Cecilie Klem er ikke alene om å fremheve København som det himmelske eksempel, det gjøres i byplanleggingsseminar etter byplanleggingsseminar. Det er bare det i København finnes alle Mette Svensens Trilletyper og Rulleryper, og sikkert en tre-fire flere, som kler seg normalt og sykler på en sivilisert måte. LIKEVEL er København slett ikke noen særlig fotgjengervennlig by, og et rent helvete for bybussbrukerne. Der ligger nemlig sykkelfeltet mellom bussens stoppested og selve bussholdeplassen, og selv ikke Københavns syklister innser at de faktisk må vike når folk skal av og på bussen, men pingler frenetisk, kjefter og kjører nesten ned folk.
 

Margrethe Aas skriver i samme arkitektnytt (04/2014)“De myke trafikantene er byens brukere”. Jeg har aldri sett en myk sykkel, kun slike laget av stål og/eller armert plast. “Myke trafikanter” er et begrep som har skapt myten om fotgjengeren og syklisten i skjønn og utsatt forening mot alle de andre. Begrepet er totalt meningsløst og beskriver en ikke-eksisterende virkelighet.
 

Og det som fotgjengerens to andre hovedfiender, veimyndighetene og politiet, aldri har skjønt er at det finnes en hel haug med fotgjengertyper, alt fra lekende barn, joggere, pensjonister på tur, fotgjengeren på hyggelig promenade, til den fotgjenger, som faktisk ønsker å komme fortest mulig frem på korteste vei fra punkt A og B uten omveier, selv om vedkommende går, og uten å måtte trykke på en knapp ved hvert bidige veikryss og vente på “grønn mann”. Ikke sjelden har fotgjengeren “rød mann” ikke bare når kryssende trafikk har “grønt”, men også når parallell biltrafikk har det. Det virker som om trafikkplanleggere mener at fotgjengerfelt av prinsipp skal være stengt, inntil noen trykker på en knapp, som regel plassert på den minst naturlige stolpen, og må stå og vente. Jeg ser frem til den dagen en bilist må gå ut av bilen sin for å trykke på en knapp, for å få grønt lys!
 

Jeg ser enda mer frem til den dagen, men den kommer jeg vel aldri til å oppleve, når syklistene begynner å følge trafikkreglene, slutte å sykle på fotgjengerfelt, slutter å sykle “Tour de France” på fortauene og slutter å sykle på “rødt” over kryssende gangfelt, som har “grønn mann”!   

 Matz Lonnedal Risberg, arkitekt MNAL