Nedtur på Nasjonalbiblioteket
Første byggetrinn i Nasjonalbibliotekets bygning, med sin nordfasade langs Henrik Ibsens gate stod ferdig i 1913 etter tegninger av arkitekt Holger Sinding-Larsen (1869–1938).
En harmonisk utvidelse skjedde i 1939–45 i og med østfløyen mot syd med lesesal øverst. Det høyloftede rommet har store vinduer i øvre del. Opprinnelig strømmet det her inn naturlig lys fra tre himmelretninger, og man kunne tenke, når man så opp fra boken: Her befinner man seg en stakket stund i universets midtpunkt.
Etter den nødvendige oppussingen av det gamle byggverket, som ENTRA dessverre kombinerte med et komplett uforståelig nybygg som en sperreblokk mot syd (det hele var ferdig i 2005), er den visuelle forbindelsen fra salen til verdensrommet brutt både i syd og vest.
I syd stirrer man nå inn i fasaden mot en ny, «fristilt» kontorbygning (som for øvrig, i henhold til Statens nymotens forretningsmessighet, ser ut til kun å fungere som utleieobjekt og dermed kostnadsbærer for oppussingen av gammelbygget). Avstanden til det nye fasadelivet er fire-fem meter.
I vest stoppes utsynet av et glasstak båret av en rad med dragere så tettstilte og tunge at glasstripene imellom virker som noe sekundært. Brutaliteten forsterkes ytterligere av skurringen mellom vinduenes og dragernes ulike c/c-takter.
Hvem har mest skyld for denne kvalitetsforringelsen av en gammel, tradisjonsrik bygning innen det ikke altfor glitrende, norske akademia? Arkitekten eller byggherren ENTRA? Eller Riksantikvaren? Eller bare Finansdepartementets blinde grådighet?