Nasjonalmuseet som populærkultur
Jeg stusser over om det forterpede begrepet «byggeskikk» helt har godt av moten. Eller gjelder det bare i grissgrendte strøk, og hører sammen med saltak, gress, brun beis og småruter. Det etablerte norske særpreg? Det gjør nok det, for nå har vi et byråd og en kulturminister som tenker stort, sterkt, progressivt. De har oppfattet at byers sjøsider kan forvandles, det har satt Sydney og Bilbao på kartet. Oslo må også komme på kartet, vi må reklamere med vår moderne kultur. En Pompidou ligger under mosen.
Glemt er Nasjonalgalleriet. Bygget med stolthet for sin samtids kunst, med sammenheng mellom bygget, bilder og skulpturer i pakt med en tid med en mer statisk romoppfatning og avklarede, stabile rom. Bildene gjør bare unntaksvis opprør, de hører til innenfor sine rammer og sammen med rommenes målestokk, profiler og farger. Ser en ikke denne sammenhengen? Skal en bryte opp et stykke norsk historie? Bygget er et museum i seg selv, med innhold. «Genius Loci» skrev Norberg-Schulz meget om. Det er vanskelig å finne et bygg fylt med «stedets ånd» i Oslo.
En mislykket museumsreform har kommet så langt at det er fare for at en ikke kommer tilbake til Tullinløkka med en utvidelse av Nasjonalgalleriet. Prestisje er kommet til. Men Vestbanen kan få et museum for den moderne kunst – et bygg der rom brytes opp og gir fleksibilitet i pakt med våre tekniske muligheter. Avanserte konstruksjoner til dagens og fremtidens kunstformer og uttrykk. Vårt bidrag og vår kultur. Tullinløkka kan gi en sårt ønsket utvidelse til skiftende utstillinger av det som i dag ligger lagret i Nasjonalgalleriets kjeller og andre steder.
Fredrik Torp har et kart over Oslo hvor alle de døende kulturbygg er tegnet inn med kors. Det er som en naturkatastrofe har skyllet dem. Om ikke på sjøen, så klamrer de seg til bryggekanten. Hva med byens liv? Skal byen helt overlates til handel og vandel? Ulf Grønvold har referert Jan Kjærstad som kaller krysset Universitetsgaten / Karl Johan for Norges origo, og det er en like selvfølgelig som viktig observasjon. Lotte Sandberg tenker i Aftenposten (bl.a.10.12.08) langs de samme linjer.
Toget er vel gått for Munchmuseet og Deichmanske i Bjørvika. Vi får de signalbygg som innbyderen både i program og ved utvelgelse av konkurrenter ber om. Hva de skal signalisere, er derimot mer uklart.
Selvfølgelig har det gjennom lang tid vært en altfor sterk fokusering på det rasjonelle – det hensiktsmessige ut fra økonomiske kriterier. Identitetsløsheten har bredt seg. Det er selvsagt bra at andre tanker kommer inn, og at offentlige og private byggherrer langsomt ser verdien av det ikke-målbare. Men identitet er ikke synonymt med det oppsiktsvekkende, det hører den kortsiktige opplevelse og reklamen til.
Hittil har vi vært for snobbete til å assosieres med reklamen, for arkitekturen streber etter god latin å være den tidløse kunst, mens reklamen fanger øyeblikket. Men når det oppsiktsvekkende er blitt populært, slår populærkulturen tilbake og trekker arkitekturbegrepet ned på sitt nivå. På ukebladsnivå.
Nå kan dette betraktes som farlig arrogant, for hva er galt med det populære?
Nei, intet i seg selv, men berust av suksess kan en miste den faglige målestokk som en har hatt gjennom kulturhistorien. Slik ender man i reklamebransjen. Når formen er seg selv nok, er bygget en klisjé.
Lotte Sandberg ber kulturministeren åpne for en offentlig debatt, mye på bakgrunn av Fredrik Torps innlegg i Aftenposten (04.12.08). Det kan være tvil om den kommer, på tross av de henstillinger som er sendt Stortingets kulturkomité. Det må reageres fra faglig hold. Først og fremst stusser jeg nå over hvor merkelig stille det er fra Nasjonalmuseets egen stab, til forskjell fra de meninger en snapper opp på privat hold. Det virker som despotiet med taleforbud fra de avgåtte direktører fremdeles virker. Med unntak av Ulf Grønvold. Det er også bare å konstatere at Riksantikvaren forholder seg taus, kanskje fordi han er underlagt departementets styring. Jeg minnes uttalelser som å frede Vikingskiphuset med innhold, og det må da være like aktuelt her?
Ingvar Mikkelsen undres, i et debattinnlegg i Arkitektnytt 11/08, over at NAL har godkjent konkurranseformen i Bjørvika, men savner særlig en plenumsdiskusjon i OAF om Nasjonalgalleriet, og ikke bare i Seniorgruppen. Selvfølgelig også en resolusjon som støtter bruken av det gamle hus. Resolusjonenes tid er muligens forbi, men det er helt nødvendig at arkitektene som en relevant yrkesgruppe gir et samlet syn i en sak som politikere og byråkrater altfor lenge har fått holde på med på egen hånd.
Blant arkitekter ser en først og fremst på at et Nasjonalmuseum på Vestbanetomten vil bli en spennende konkurranse, og selvfølgelig også et spennende oppdrag. Kanskje henger det sammen med at også arkitektene har den samme splint av fokusering på enkeltbygg. Så enkelt er det ikke. Først og fremst får en ta vare på kontinuiteten i vår egen kultur, og særlig for et bygg med Houens pris i et kulturminneår. Bare det gir plattform til å skape vår egen.