Arkitektnytt

Høsten for fem år siden skrev jeg en tekst i Dagens Næringsliv om Arkitekturmuseet som jeg kalte «Menn og modeller». Anledningen for anmeldelsen var institusjonens nye samlingsutstilling, og tittelen var både en helt konkret beskrivelse av hva jeg fant i den, og en kommentar til det manglende ansvaret museet, da det først skulle gi en bredt anlagt presentasjon av samlingen sin, tok for at begge kjønn har en plass i norsk arkitekturhistorie og formidlingen av den.

«Byggekunst», som utstillingen het, ga gjestene mange gode argumenter for at det er viktig at Norge holder seg med et nasjonalt arkitekturmuseum. Ved å legge vekten på ideer i minst like høy grad som på ferdige bygninger fikk kurator Jérémie McGowan frem det jeg oppfatter som et særlig sentralt budskap til en bredere offentlighet: at arkitektur er langt mer enn enkelthus man kan diskutere om er stygge eller pene. Et høydepunkt var byplanleggeren Harald Hals' 34 kvadratmeter store gipsmodell av 1930-tallets Oslo, med sine fargekodede småhus og sin dramatiske topografi. Modellen var på den annen side så stor at den ikke kunne bli noen permanent del av utstillingen. «Byggekunst» forsøkte dessuten å komme et større publikum i møte med en tidstypisk interaktivitet som i mine øyne ble noe overivrig. Prosjektet skal uansett ha kreditt for forsøket på å eksperimentere med hvordan arkitektur kan stilles ut.

Menn i sky

Noe av det mest påfallende med presentasjonen var likevel mangelen på arbeider av kvinnelige arkitekter, som altså var det jeg siktet til med anmeldelsestittelen min. Kvinner var rett og slett nesten ikke til stede. I den grad de var representert, var det typisk nok i kompaniskap med sine ektemenn: Wenche Selmer var, sammen med sin mann Jens, inkludert med en tegning. Grete Prytz Kittelsen, derimot, fikk ikke dele æren for «Arbeidshjemmet» med sin partner Arne Korsmo. Fra samtiden var Marit Justine Haugen representert med modellen til sitt bålhus for barn – skapt sammen med Dan Zohar.

Særlig tydelige, skrev jeg i Dagens Næringsliv den gangen for fem år siden, ble utstillingens prioriteringer i setningene som dukket opp i den digitale «tankeskyen» øverst på museumsrommets vegger. Der var femten av femten siterte mannlige arkitekter, i all hovedsak feirede modernister. Utvalget var i tråd med utstillingens vektlegging ikke bare av mannlige utøvere, men også av den modernistiske fasen av landets arkitekturhistorie. Selv om McGowan presiserte at «Byggekunst» ikke var ute etter å hevde eller bekrefte noen kanon av viktige verk, var det vanskelig å komme unna at den uansett fungerte sånn. Her figurerte Herman Major Schirmer og Herman Major Backer, Henrik Bull og Magnus Poulsson og – først og fremst – de store modernistene: Lars Backer, Blakstad og Munthe-Kaas, Arne Korsmo og Sverre Fehn. Korsmo var selvsagt blant de siterte i tankeskyen, og ordene hans vitnet om en selvtillit – også på vegne av Arkitekturmuseets plass og betydning i den større Nasjonalmuseet-organisasjonen – som institusjonen stadig har bruk for: «Arkitektur er den store ordnende faktor av kunstområdet.»

Endrede krav

«Byggekunst» stod til 2018, og selv om det, så vidt jeg husker, ble gjort noen justeringer underveis, la i alle fall ikke jeg merke til store forandringer når det gjaldt kjønn. Da jeg nylig søkte opp Nasjonalmuseets presentasjon av utstillingen på internett, ble jeg også der møtt utelukkende av mannsnavn – åtte mannlige arkitekter og ett kontor uten personnavn, som er ledet av menn. Min påstand er at denne utstillingen ville vært nesten umulig å åpne i 2019. Bevisstheten om spørsmål om kjønn, makt og balanse er blitt så mye større i kulturlivet bare siden den gang at det, dersom det hadde skjedd, temmelig sikkert ville skapt en helt annen debatt i dag enn det gjorde i 2014.

Museum of Modern Art i New York og Moderna Museet i Stockholm er to eksempler på toneangivende internasjonale museer som i disse dager har åpnet en ny presentasjon av samlingen sin. Flere kvinnelige kunstnere enn før har fått plass i dem begge. På Moderna Museet har et av premissene for arbeidet med den nye utstillingen vært at «hver tid velger sin historie». Om det virkelig er så relativt, kan diskuteres, men ordene har uansett mye for seg.

Endringene antyder i alle tilfelle hvordan forventningene til hva store museer skal være og gjøre, har endret seg markant de senere årene. Når Nasjonalmuseet åpner dørene i sin nye bygning i 2021, er det med skjerpede krav til en mangfoldig utstillings- og samlingspraksis. Flere opphetede debatter internasjonalt har vitnet om at også hvem som sponser museer, blir fulgt med mer oppmerksomme øyne enn tidligere. Debatten om Fredriksen-familiens samarbeid med Nasjonalmuseet er et eksempel på fenomenet her hjemme. Særlig krevende for store institusjoner er dette fordi vi samtidig lever i en tid da mye tyder på at de i økende grad vil måtte forholde seg til politiske ønsker om mer privat finansiering.

Utfordring av kanon

Tidligere i høst uttalte kunstneren Dag Erik Elgin disse ordene til Morgenbladet: «Revisjon av samlingen har jo blitt en like stor del av museal praksis som det å opprettholde en allerede eksisterende kanon. I dag forventes det at et museum etterprøver sin egen definisjonsmakt, og denne øvelsen kan jo gjøres på mer eller mindre interessante måter.» Det tror jeg han har helt rett i, og dette er relevant også for Arkitekturmuseet. Også det må møte disse utfordringene på en mest mulig interessant måte. Samtidig tror jeg det er viktig at museene er forberedt på å måtte forsvare kulturens egenverdi. I en tid da identitetspolitikken er på fremmarsj, finnes grupper som vil bruke museet som politisk arena, men som jeg mistenker at ikke sjelden er mer opptatt av egne kamper enn av kulturen de oppfatter det som formålstjenlig å bruke for å fremme saken sin. På den annen side kan de også stille legitime krav.

Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) har uttrykt bekymring for hva som vil skje med Arkitekturmuseet i den nye museumsorganisasjonen, når det ikke lenger finnes en leder som bare er ansvarlig for arkitekturen. Det er en bekymring jeg deler. Hva som på sikt skal skje med museumsbygningen på Bankplassen, vet i alle fall jeg stadig intet om. Uansett hva det blir til, forventer jeg imidlertid at arkitekturen kommer til å fortsette å spille en viktig og synlig rolle i Nasjonalmuseet. I forbindelse med de nye rommene i Museum of Modern Art bemerket den toneangivende kunsthistorikeren Hal Foster, i en kommentar i den seneste utgaven av tidsskriftet London Review of Books, at institusjonen vil bruke dem til å la kuratorene for de ulike kunstartene – arkitektur, film, fotografi, maleri og skulptur  – samarbeide tettere. Dermed kan de ifølge Foster «iscenesette den intermediale kompleksiteten i det 20. og det 21. århundrets kunst mer effektivt». Dette er store ord, men utvilsomt noe å strekke seg etter også for så vel kunst- som arkitekturhistorikerne i Nasjonalmuseet i Oslo.

Ubehandlet historie

Jeg regner da også med at noe lignende vil skje i det nye Nasjonalmuseet. Arkitekturfeltets samlokalisering med resten av museet, i alle fall når det gjelder deler av utstillingsvirksomheten, både bør og skal, antar jeg, påvirke hvilke historier institusjonen velger å forteller, og hvordan den gjør det. At kuratorene arbeider mer tverrestetisk, vil jeg håpe og tro at fører til at vi får se utstillinger som i større grad enn før kobler de ulike disiplinene, og som i større grad enn før tar høyde for at mye samtidskunst forholder seg til eller nærmer seg arkitektur, og at mange arkitekter på ulike måter arbeider tett på kunstinstitusjonen.

Kanskje kan dette også være med på å bringe arkitekturen ut til et større publikum. I de nærmere femti årene museet har eksistert, kan det knapt sies å ha nådd massene. I en tid da Tate Modern får nesten seks millioner gjester i året, vil jeg anta at den nye museumsbygningen på Vestbanen blir fulgt av forventninger om mange flere besøkende. Parallelt er det grunn til å forvente en ny satsing på forskning på arkitektur, som kan komme dette publikummet til gode. I museets arkitekturfaglige stab er det nå en høy andel som har doktorgrad, og dette lover godt for denne siden av virksomheten. Flere tiår med et nasjonalt arkitekturmuseum til tross er det som kjent stadig bare å forsyne seg fra den norske arkitekturhistorien for den som vil forske på den. Forbløffende mange sentrale navn og prosjekter i den ligger stadig bortimot ubehandlet. Jeg håper at arkitekturstaben i det "nye" Nasjonalmuseet vil bidra til å tette hullene – og til at utstillinger får følge av publikasjoner som vil gjøre kunnskapen kontinuerlig tilgjengelig.

Samtalen om arkitektur

Hvilket forhold arkitektene selv har til Arkitekturmuseet, og i hvilken grad de opplever det som en relevant og viktig institusjon for dem, vet dere trolig mer om enn jeg gjør. Som den eneste representanten for mediene her i dag er det derimot nærliggende for meg å si noe om museets og arkitekturens stilling i en bredere norsk offentlighet. I invitasjonen stod innlegget mitt oppført under tittelen «Hvorfor Arkitekturmuseet trengs i norsk offentlighet», og det er utmerket. Tittelen min var imidlertid opprinnelig noe lengre: «Om hvordan vi snakker når vi snakker om arkitektur, og hvorfor Arkitekturmuseet trengs i norsk offentlighet.» I mine øyne er nemlig en av grunnene til at Arkitekturmuseet trengs her til lands, at det forsøker å tenke og snakke om arkitektur på en annen måte enn store deler av samfunnet for øvrig gjør.

«Sjelden anledning. Må ses!» roper eiendomsmeglerne til de potensielle kundene sine. Gode unntak finnes, men også mediene har en tendens til å redusere temaet arkitektur til umiddelbart forståelige spørsmål om estetikk og overflate og klart definerte fronter som står mot hverandre i konflikter. Arkitekturkritikken har aldri vært i nærheten av å få det fotfestet i en bredere offentlighet her til lands som for eksempel litteratur- og kunstkritikken har. Det slår meg igjen og igjen som merkverdig, siden bygninger som kjent er noe alle er nødt til å forholde seg til. Dette gjelder derimot ikke bøker og billedkunst. Uansett har verken arkitektene selv eller andre fagkyndige klart å få noe i nærheten av et tilsvarende gjennomslag i de store mediene. Kanskje har arkitektene heller ikke hatt interesse av det – unntak til tross har de aldri vært blant de ivrigste til å debattere og representere standen utenfor egne fagfora.

Sårbart miljø

Alt dette er med på å understreke behovet for et tydelig nasjonalt arkitekturmuseum, en aktør som kan vise at arkitektur er noe mer – og noe langt mer interessant – enn store prestisjeprosjekter som folk ikke liker fasaden til, og luksuriøse villaer som fyller glansede magasinsider. Den delen av norsk arkitektur som har som primæroppgave å være mer intellektuell og reflekterende, er ikke særlig stor, og den er sårbar for forandringer. Norsk Form finnes ikke mer, og DOGA, organisasjonens etterfølger, lager ikke lenger utstillinger. Galleri Rom har begrenset kapasitet og aktivitet. Galleriet 0047 har ikke lenger noe rom å vise arkitektur i, og arkitekturtriennalen finner sted bare hvert tredje år. Sammen med arkitekturskolene står Arkitekturmuseet helt sentralt i den ikke-kommersielle kunnskapsproduksjonen om arkitektur i Norge – og i formidlingen av den. Derfor er det så viktig at det forblir synlig – og blir synligere.

Også gode tegn finnes imidlertid i den offentligheten Arkitekturmuseet virker i. Uten at jeg kan vise til statistikk, er mitt inntrykk at engasjementet er betydelig for eksempel når det gjelder store byutviklingsprosjekter. Også den nye utgaven av Arkitektnytt bygger opp under dette. De gigantiske byggeprosjektene i Oslo i senere år – med Barcode og hele Bjørvika i spissen – har lagt et godt grunnlag for en bredere interesse for byutviklingsspørsmål. Det samme bidrar den økende interessen for urbanitet generelt til. Det skader heller ikke at norsk arkitektur får mer internasjonal oppmerksomhet enn tidligere, og at digitaliseringen har gitt formidable nye muligheter for formidling av faget. Også diskusjonene om hovedstadens nye museumsbygninger – Munchmuseet og Nasjonalmuseet – gir inntrykk av intenst engasjement utenfor lauget selv. Det påfallende er at de hissige diskusjonene som regel kommer i forbindelse med prosjekter som har åpenbare arkitektoniske kvaliteter, ikke i forbindelse med alt det anonyme og for ofte dårlige massebyggeriet som preger omgivelsene våre.

Nye muligheter

Det nye Arkitekturmuseets rolle bør være å tematisere begge deler – og en hel del annet. Mye tyder på at det rene mesterverksmuseets tid er forbi. Institusjonen bør være seg bevisst den interessen som finnes der ute, og jobbe for å kanalisere den inn i prosjekter som kan lede også nye gjester inn på arkitekturutstillinger. En av tingene jeg er nysgjerrig på, er hvordan museet vil følge opp de digitale initiativene det allerede har tatt, for eksempel nettutstillingen om Erling Viksjø og regjeringsarkitekturen hans i kjølvannet av 22. juli, og utvikle sin digitale formidling. Jeg lurer også på hvordan forholdet vil bli mellom norsk og internasjonal arkitektur i det nye museet – og forholdet mellom historiske prosjekter og samtidig arkitektur. I en tid da institusjonene som arbeider med å formidle samtidsarkitektur, er færre enn før, stilles det også andre krav til museets innsats for den. Jeg spår dessuten at de spørsmålene om miljø som årets arkitekturtriennale har konsentrert seg om, vil bli tydeligere også i museets virksomhet fremover. Selvsagt har museet i tillegg en viktig oppgave med å bringe norsk arkitektur ytterligere ut i verden.

Jeg har med interesse registrert at Henie Onstad Kunstsenter i høst har inntatt en tydelig posisjon og – til en kunstinstitusjon å være – en uvanlig pågående rolle i kampen om bevaring av Y-blokka. Kan hende peker det mot muligheter også for Nasjonalmuseets arkitekturavdeling som en mer aktiv og synlig samfunnsdebattant? I sommer kom da også Nasjonalmuseet, arkitekturavdelingen inkludert, på banen med sitt syn på denne striden, om enn ikke med samme iver. Det interessante seminaret Arkitekturmuseet arrangerte i sakens anledning, var imidlertid et godt eksempel på den typen hurtigere initiativer jeg håper å se flere av fra institusjonens side i den nye organisasjonen. Et museum er en langsom skapning, og mulighetene også for «raskere» prosjekter er noe den nye organisasjonen bør undersøke nærmere.

Heller enn å bekymre meg for at arkitekturfeltet skal bli tappet for ressurser og marginalisert i den endrede organisasjonen, velger jeg i dag å tro at det vil bli den synlige og slagkraftige aktøren i den som jeg håper på. Ikke minst er det verdt å poengtere at arkitekturen vil kunne vises i nye rom som jeg har høye forventninger til – i et strøk som er rikere både på andre kulturinstitusjoner og på mennesker enn hva Bankplassen er. Rommene vil også gjøre det mulig å stille ut arkitektur på andre måter enn salene på Bankplassen har åpnet for. I 2019, fem år etter at jeg skrev «Menn og modeller»-artikkelen, tar jeg dessuten for gitt at museet finner plass også til kvinnelige arkitekter som har jobbet uten en mann ved sin side, enten navnet er Hjørdis Grøntoft Raknerud, Lilla Hansen, Kirsten Sand, Kari Nissen Brodtkorb eller Kristin Jarmund.