Arkitektnytt

Byene og tettstedene våre vokser, og det er et stadig behov for fortetting og endring for å møte behovene befolkningsveksten skaper. Også i områder rundt fredete bygninger. Når en bygning er fredet betyr det at samfunnet har sett på det som kulturhistorisk verdifullt, og at vi ønsker å bevare det for generasjonene etter oss. Fredning er den kraftigste formen for vern, og innebærer gjerne strenge restriksjoner på hvilke endringer som kan utføres.

Det er naturlig å tenke at kun direkte inngrep i et fredet bygg vil ha en negativ påvirkning, og samtidig se bort fra den visuelle påvirkningen som tiltak i nærområdet kan ha. I en fredning er det ofte satt begrensninger som hindrer uheldige tiltak i bygningsmassen eller på tomten den fredete bygningen står på, men det er ikke bare konsekvensen av slike direkte tiltak som bør vurderes. Et større nybygg på en nabotomt vil også kunne ha en negativ påvirkning.

Det som kjennetegner gammel bebyggelse, er at den gir en følelse av at det «alltid har vært sånn». Gamle bygninger huskes flere generasjoner tilbake og utgjør historiske referansepunkter i hverdagen vår. Ikke sjeldent ser vi derimot at dette aspektet hos fredete bygninger ikke tas hensyn til når eiendommer og områder skal utvikles. Bygningene vi har sagt at vi skal ta vare på forsvinner i den nye by- og stedsutviklingen. Ikke ved at de blir revet, men fordi plassen rundt dem, og rollen de har i det omkringliggende området, endrer seg på en måte som tar bygningene ut av kontekst.

Sofienlund på Skøyen i Oslo er et vernet gårdstun fra 1800-tallet, der hovedbygningen er fredet. I 2018 stod en 16 etasjers høy bygning ferdig på nabotomten, kalt Orkla City. Plutselig er det Sofienlund som ikke ser ut til å høre til der den alltid har stått. Det er brukt materialer og formspråk som står i direkte kontrast med den originale bebyggelsen, og høyden på nybygget gjør det som tidligere var en prydbygning nærmest usynlig. Byantikvaren uttalte seg gjentatte ganger om at etasjeantallet kom til å forringe opplevelsen av Sofienlund, og fremmet sitt eget planforslag med færre etasjer da reguleringssaken pågikk, men i dette tilfellet ble ikke den kulturminnefaglige kompetansen hørt.

Hvis man skal lykkes med god by- og stedsutvikling i områder med historisk bebyggelse bør intensjonen bak fredning ha en stor påvirkning på utforming av nybygg. Det er særdeles viktig at gammel bebyggelse fortsatt framstår som en naturlig del av omgivelsene sine. Å tro at områder rundt fredete bygninger kan stå urørt er urealistisk, og vi må være forberedt på at det vil være krav om høy arealutnyttelse når det bygges nytt. Ny bebyggelse kan ved hjelp av god plassering, materialbruk og utforming ta hensyn til fredete bygninger. I utarbeidelse av ny arkitektur som ligger ved fredet bebyggelse bør man stille seg følgende spørsmål: Hvilke egenskaper ved den fredete bygningen må det tas hensyn til for at intensjonen med vernet ivaretas?

I noen tilfeller er opplevelsen av bygningen en del av fredningsvedtaket, slik som for Vestbanen i Oslo. Formålet med fredningen var, som skrevet i fredningsvedtaket, «å bevare Vestbanens hovedbygning og lokalstasjonsbygningen som et arkitektonisk og kulturhistorisk verdifullt bygningsmiljø, hovedbygningen som et fremragende eksempel på de representative monumentalbygningene fra annen halvdel av forrige århundre [...] og lokalstasjonsbygningen som et representativt bygg fra første del av vårt århundre [...]».

Uttrykket «monumentalbygning» som brukes i vedtaket, kjennetegnes av å være store i volum og med en framtredende plass i landskapet. Opplevelsen av bygningene i landskapet var viktige da man bygde monumentalbygg, og fredningsvedtaket må derfor tolkes dithen at monumentaliteten og opplevelsen av den utgjør et aspekt ved fredningen. Det var i fredningen åpnet for utvikling av anlegget, med presiseringen «såfremt tilbygget tar hensyn til hovedbygningens volum og arkitektur», ergo byggets monumentalitet.

Like bak Vestbanen har det nye Nasjonalmuseet nå blitt reist. Vi vil reflektere litt rundt hvordan man har vektet intensjonen med fredningen av Vestbanen versus utformingen av det nye museet. Det nye Nasjonalmuseet har ikke ført til store endringer i bygningskroppen til hverken hovedbygningen eller lokalstasjonsbygningen. Det har derimot hatt en påvirkning på oppfattelsen av Vestbanen som et monumentalbygg. De fremre gesimshøydene forholder seg riktignok til Vestbanens volum, men sett fra naturlige utsiktspunkt, slik som fra Akershus festning, oppfattes Nasjonalmuseet som dominerende over det fredete anlegget. Dette bemerket også Byantikvaren i reguleringsprosessen at ville være tilfelle. Som et resultat har opplevelsen av Vestbanen som et monumentalbygg minket. Man har med den nåværende utformingen derfor valgt å tilsidesette dette aspektet ved fredningsvedtaket, og intensjonen med fredningen av Vestbanen er ikke fullstendig ivaretatt.

Konsekvensen Orkla City på Skøyen og Nasjonalmuseet har hatt på henholdsvis Sofienlund og Vestbanen sidestilles ikke her. Derimot er begge nybyggene eksempler på hvordan man i by- og stedsutvikling forholder seg til fredede anleggs rolle i omgivelsene, og synliggjør at beslutningstakere må være oppmerksomme på påvirkningen også indirekte tiltak vil ha på fredede bygg når områdene rundt skal utvikles.

Fortetting er framtiden, og det er verken grunn til eller mulig å stoppe dette, men tendensen til å sette til side konsekvensen indirekte tiltak kan ha på sikt bør vurderes nøyere. Sofienlund er i ferd med å bli en malplassert kuriositet i nærområdet, og vi må spørre oss selv hvilken rolle vi ønsker at de fredete bygningene skal spille i våre omgivelser i framtiden.

Kristine Lehn, kulturminnerådgiver i WSP, og Cecilie Ski Breen, avdelingsleder Antikvarisk rådgivning og kulturarv i WSP