Arkitektnytt

Håndverket lærte jeg på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo, 4 år på fagavdelingen møbel- og innredningsarkitektur. Dette var før den digitale revolusjon, den gang all læring foregikk kroppslig, i sansenes verden – med blekk, blyant, kull og pensel. Akttegning, fargelære, skyggekonstruksjoner, bildeforståelse og modellutforming i liten skala, og prototyper på snekkerverkstedet i full målestokk.

Denne arbeidsprosessen er jeg fortsatt fortrolig med. Blikket fanger hele tegnebordsflaten i et sveip, og med blyets bløt- eller hardhetsgrad, i kombinasjon med håndens føring og trykk, produserer jeg deskriptive plan-, snitt- og arbeidstegninger. Tegninger som de andre manuelle elsker å få, og jobbe etter. Spesielt håndverkerne på snekkerverkstedene.
 

Men det er kanskje ikke så rart – jeg er også møbelsnekker. Jeg vet hva de trenger for å kunne vurdere realiteten i en jobbforespørsel, og at detaljene gir korrekt informasjon om presisjonsnivået. De skal jo gi et pristilbud, og helst vinne anbudsrunden før de setter i gang å produsere. Jeg hører snekkerne klage over lesbarheten til de digitale arbeidstegningene de ellers må forholde seg til. Sendinger mottas til en pc, som står i et lite avlukke som de kaller «kontoret», og skrives ut i A4 format. Tid brukes på å diskutere dem imellom om hvordan de skal tolke dokumentet – «en haug med streker». Det å kontakte avsender av tegningen ligger nemlig langt inne: Tenk om de skulle bli tatt i å være dumme.
 

Denne anelsen av sårbarhet understøtter det tømrermester Ole Thorstensen skriver om i sitt essay «De manuelle» i Morgenbladet 22. – 28. august 2014, der han problematiserer akademikeres holdning til, og liten innsikt i, hva det innebærer å ha et manuelt yrke. Og han beskriver de manuelles skam over ikke å bli anerkjent på lik linje med akademikeren, som han mener «ikke forstår hva håndverk og manuelt arbeid dreier seg om». Han er oppgitt, og til dels brutal i sin fremstilling av «et uanstendig arbeidsliv», der holdninger i befolkningen avslører hvordan klassebegrepene tydeligvis fortsatt virker, og at folkeskikken er på vikende front. Tømrermesteren er såpass indignert at han i farten tar alle akademikere over en kam, men jeg håper og tror at jeg ikke er den eneste som skal kjenne på «utroskap» i denne sammenheng. Akademiker, som jeg tross alt også er.
 

Ta og føle på – sensorisk stimulans – gir bedre virkelighetsforståelse

Ensidig skjermarbeid må nødvendigvis få konsekvenser for hvordan hjernen fungerer. Likeledes må det bety noe for hjernens utvikling når det utøves manuelt arbeide. Forskning viser at de kognitive prosessene i stor grad styres av ulike aspekter ved kroppen, som sanseapparatet og det motoriske systemet. Noe som understreker viktigheten av samspillet mellom hjerne og kropp.
 

Studier viser også hva ulik bruk av kroppen, nærmere bestemt hender og fingre, har å si for hvor godt vi lærer og husker. Studier om hvem som husker best av hva de har skrevet, etter å ha skrevet for hånd eller på tastatur, viser at de som skrev for hånd husket best, da forholdet mellom bruken av kroppen og det synlige resultatet er mer direkte når man skriver for hånd. «Det blir én-til-én-samsvar mellom den visuelle formen på bokstaven og bevegelsen man gjør, som ikke er der når man skriver med tastatur.» (Noen av disse siste momentene har jeg hentet fra et en artikkel i Morgenbladet 28. september – 4. oktober 2012: «Vett i pannen, stål i ben og armer» - Er mangelen på kroppsarbeid en trussel mot vår intelligens? Skrevet av Anders B. Bisgaard. Et mer og mer aktuelt tema.)
 

En stor majoritet at befolkningen går år etter år på jobb til en digital hverdag. Faren for å bli styrt av teknologien er mer reel enn motsatt, der de fleste forholder seg ganske passivt foran skjermen og tastaturet. Det resulterer i en enorm kunnskapsmengde som blir produsert, delt og anvendt digitalt world wide.
 

Arkitektfagene har gått fra å være et akademisk håndverk til en digitalisert yrkesdisiplin. Håndverksfagene utøves fortsatt i prinsippet slik de opprinnelig oppsto, dog med noen tids- og slitasjebesparende hjelpemidler til unngjeldelse etter hvert. Så hvordan kan det forklares at to historisk uadskillelige fag – de som tegner og de som bygger – nå synes å ha problemer med kommunikasjonen?
 

Svaret må bli at verktøyet de to disiplinene uttrykker seg med er fra to forskjellige verdener: Det kroppslige, og det ikke-kroppslige. Håndverkeren har sin verktøykasse i daglig bruk, mens arkitekten bruker Google sin. Så når snekkerverkstedet mottar arbeidstegninger fra det digitale verktøyet, fremstår det for den manuelle som en enveiskommunikasjon. De har ikke annet enn høvelspon og brukt pussepapir å sende i retur.
 

 

Innlegget har også vært på trykk i Morgenbladet.