Arkitektnytt

Min fascinasjon for bokvalitet fikk jeg som barn på syttitallet. Familien på fem hadde fått låne en campingvogn i påskeferien. Den vesle vogna på 12 kvadratmeter var trang, men det viste seg, som med boliger, at det er ikke størrelsen det kommer an på. Jeg kommer tilbake til campingvogna senere.

VG spurte meg om å kaste terninger på dagens mest populære ferdighus. Ferdighusprodusentene tilbyr stiler som trendy, herskapelig eller tradisjonell, men ingen av dem jeg vurderte, fremhever om de er bærekraftige eller ei. Hustypen Karma gir nok gode assosiasjoner, og Lun høres behagelig ut, men kunne «nøktern» også introduseres som et begrep som kan inspirere? Tilbake til syttitallet. Da tegnet arkitekt Wenche Selmer beskjedne og effektive, men nydelige og menneskevennlige boliger. Hun spurte «hva kan du klare deg med?» fremfor «hva har du behov for?» Det er ikke mange som har denne holdningen i dag, men det går opp for stadig flere av oss at ressursbruken i dette landet er lite fremtidsvennlig. Vi står i en klima- og naturkrise og, kort oppsummert, må vi bruke mindre ressurser og beskytte flere naturarealer.

I 1960 hadde nordmenn gjennomsnittlig 24 m² boligareal pr person. Det økte til 37 m² i 1980 og er i dag nærmere 60 m2, ifølge Statistisk Sentralbyrå. De nesten 1,3 millioner eneboligene her i landet trekker sannsynligvis opp arealet, for hva skjer med eneboligene når barna flytter ut? Mange blir sittende i en unødvendig diger parbolig, og det kan neppe sies å være bærekraftig.

Av de åtte ferdighusene jeg vurderte, hadde alle to fulle etasjer. Når ungene flytter ut, kunne mesteparten av den ene etasjen, hvor barna før sov, ha vært gjort om til utleiedel eller til en leilighet for besteforeldre. En slags moderne variant av bondesamfunnets kårboliger. Dette kunne være både praktisk og økonomisk gunstig. Kanskje kårboligtypen Kåre kunne vært et mer fremtidsvennlig alternativ enn ferdighustypen Karma? Dette vil ikke passe alle, men kan være en av mange muligheter for ulik bruk. For å få større fleksibilitet kan ferdighusene planlegges med god lydisolering mellom etasjene og bedre plassering av trapp og våtrom. Med to fulle etasjer handler det bare om en smart omdisponering av arealer. Mange nordmenn vil gjerne bidra til bærekraftig utvikling, da kan bedre utnyttelse av eneboligene være et bidrag.

Tilbake til campingvogna. Mine foreldre var ikke erfarne campere, og ingen hadde fortalt dem at spisebordet mellom sofaene kunne senkes og bli bunnen av en dobbeltseng. I stedet lå vi barna sammenkrøpet i tosetere rundt bordet, mens mor og far tok sengene. Det må ha vært lange kvelder for dem uten sitteplass, og jeg minnes den klaustrofobiske følelsen mellom vått ski-tøy og påtvunget, døgnkontinuerlig fellesskap. Ferien fikk en opptur da vi til slutt fant ut av vognas smarte funksjoner, og at vi jo kunne bruke bilen til både oppbevaring og ekstrarom. Denne opplevelsen sier kanskje ikke så mye om norsk boligstandard, men illustrerer at smart funksjonalitet utgjør en stor forskjell.

En virkelig god bolig spiller på lag med stedets natur, terreng og nabolag. 27 prosent av jordas arter er utryddingstruet (WWF), og arealbruk til bygg og anlegg er den største trusselen. Nedhuggede, flatsprengte byggefelt med digre boliger, artsfattige plener og brede veier gir dårlige kår for naturlige habitater og arters overlevelse. Her har kommunene, grunneiere og ferdighusprodusentene et stort ansvar.

Det har stor betydning hvordan ferdighusene planlegges med hensyn til arealbruk, energibehov, materialer og omgivelsene. Det er ikke bare i byene vi må bygge smart, ferdighusene må planlegges for å vare lenge. Produsentene må tilegne seg inngående kunnskap om klimautslipp, energi og naturforvaltning for å kunne tilby mye mer bærekraftige hus enn vi ser i dag. Jeg håper vi snart får se en ferdighusmodell med navnet Varig.

Camilla Moneta, arkitekt og fagsjef i Norske arkitekters landsforbund