NALs presidenter
Som medlem i NAL i snart 25 år har jeg ofte undret over hvordan organisasjonen velger sine presidenter og sine styrer. Jeg har mange ganger hatt en beklemmende følelse av at disse viktige posisjoner har vært fordelt mellom mennesker som kjenner hverandre og som i stor grad har profitert på at mye blir ved det samme. Maktstrukturene er sterkere enn de fleste er klar over, og virker også innenfor tilsynelatende ufarlige organisasjoner som NAL.
For første gang ser det nå ut til at det faktisk kommer til å være flere presidentkandidater å velge mellom, - en presidentkandidat og et styre som er nominert av valgkomiteen, og en presidentkandidat som har lansert seg selv gjennom nære kolleger. Dette er i seg selv svært positivt og noe jeg har etterlyst lenge. Skal NAL løfte sin betydning som en viktig meningsbærer i samfunnet, må presidenten være valgt på et offensivt program som synliggjør arkitekturens viktighet. Like fullt må presidenten og hennes styre ha en offensiv ide om hvordan profesjonen alltid skal være i bevegelse, og alltid være i stand til å reformulere arkitektens rolle i et stadig omskiftelig samfunn. Så langt så vel!
Paradokset er da at valgets alternative kandidat gjennom leserbrev og intervjuer fremstår som tildels reaksjonær i sitt arkitektursyn, og er aggressivt utfordrende i sine holdninger til NALs rolle og til forholdet mellom landets arkitekter. Et slikt valg er en tilbakevending til et regime av en bestemt type, som jeg trodde vi hadde forlatt ved forrige valg. Gjennom flere uttalelser om arkitekter utenfor Oslo (både internasjonale topparkitekter og andre arkitekter innenfor landets grenser) har kandidaten tydelig signalisert en sentralistisk holdning som er både splittende, arrogant og dessverre åpenbart kunnskapsløs. Den moderne verden av informasjon, opplysning og dialog virker i et globalt bilde. Å styre etter redsel for det man ikke vet noe om, er i utgangspunktet å legge begrensninger på utfoldelse som utelukkende virker nedbrytende. Arkitektene, som samfunnet forøvrig, står overfor utfordringer og hastigheter ingen har sett før, og som ingen aner rekkevidden av. I møtet med fremtidens endringskrefter kan vi velge å lukke oss inne i systemer av tilsynelatende kjent trygghet, eller vi kan velge å være åpne og mottakelige i en visshet om at fremtidens utfordringer må møtes med samarbeid og metoder vi tildels ennå ikke vet noe om.
Gisle Løkken
visepresidentkandidat