NALs grep i konkurransearbeidet
NALs konkurransesekretær Per Rygh skal ha ros for endelig – på vegne av NAL og det nye landsstyret – å ta grep for å styrke konkurransearbeidet. Det er vi alle kjent med og tjent med. Det denne debatten imidlertid dreier seg om, er den kanskje ubotelige skaden som er skjedd gjennom de siste fire årene siden konkurransen om ”Europas mest energieffektive næringsbygg” i Bjørvika.
Skaden som i sum er skjedd er i disse dager klint utover riksavisene: Internasjonalt velrenommerte arkitekter står frem. De kvier seg for å delta i norske arkitektkonkurranser på grunn av erfaringene om uryddighet. Det er akkurat dette jeg tidligere har forsøkt å hindre ved mine innlegg i debatten de siste fire år.
Jeg har brukt eksakt disse ordene, og Per Rygh har protestert hver gang.
At Per Rygh nå i ettertid, etter å ha imøtegått meg i fire år (!), legger seg nokså flat for kritikken, er nye toner. Nå er tiden inne til å lese tidligere innlegg om dette, og hans tilsvar, på nytt. (Se innleggene i spalten til høyre eller søk på "næringsbygg". Red. anm.) Det er pinlig lesning.
Men holdningsendringen hans kan ikke “undo” det faktum at hundrevis av velmenende arkitektkontorer i hele verden de siste fire år har kastet bort rundt en million kroner hver på å delta i til dels meningsløse konkurranser med utydelige agendaer.
Eksemplene er så mange at jeg skal unnlate å ramse dem opp. Antallet henvendelser jeg har mottatt fra norske arkitekter som har skrekkhistorier, men ikke tør stå frem enten av redsel for selv å tape oppdrag eller fordi sjefen deres (!) forbyr dem det av samme hensyn, har skremt meg. Dette er verre enn selv jeg trodde. At Per Rygh ikke har føling med dette, er kanskje ikke så rart. Han tilhører jo det “regimet” som kritikken rettes mot fra disse mine kolleger. Han har jo uttrykt at han er uenig i kritikken i utallige innlegg i Arkitektnytt. Alt har jo vært i sin skjønneste orden, ifølge ham. Men nå er vindtrykket blitt vel stort og han legger seg litt flatere, som en bjørk på Hardangervidda.
Jeg er fremdeles bekymret, og NAL burde også være det.
Det skal ikke stort mer til enn at et av de store internasjonale utenlandske kontorene orker å løfte sin sak ut av de NAL- og oppdragsgiverrelaterte ankesystemer og inn i rettssalene, så vil hele treet blåse bort og NALs prestisjetunge konkurranse-korthus falle sammen. Det kan bli et stygt skue.
Det er da også påfallende, men som forventet, at det IKKE er de norske arkitektene som nå står helt frem i dagslyset. Neida, de dytter sine internasjonale partnere foran seg ut i vinden, mens de selv står litt i skyggen, i ly i smuget, for å se hvordan dette går. Selvfølgelig gjør de det. De vet jo av erfaring hvilken pris man betaler når man stikker nakken ut i dette lille landet hvor fri, åpen arkitekturdebatt mellom hårsåre kolleger er ikke-eksisterende.
Flere slike forsøk på å starte debatt har NAL tidligere forsøkt å slå ned ved å kalle initiativtakerne “sure tapere”, og nå at de “hamrer i vei i velkjent stil”. Det er synd, og det er ingen akademisk tilnærming til debatt man der avdekker. Det inviterer heller ikke til videre debatt. Tvertimot: Det stimulerer den øredøvende norske tausheten.
At NALs nye “koster” nå tar grep, er veldig bra.
Lykke til!
Det er bare en hake og en bismak med det hele, for de fleste:
Too little.
Too late.